Diasporaer i Norge

Publisert: 01. May 2011

Verden over går innenriks- og utenrikspolitikk mer over i hverandre. Vi ser det når eksilgrupper – noen ganger omtalt som diasporaer – prøver å påvirke opinion og myndigheter i sine nye hjemland. Vi ser det også når eksilgrupper fortsetter sin hjemlige strid i nye omgivelser som når tyrkere og kurdere har braket sammen i slagsmål i Tyskland. Eller når en eksilgruppes demonstrasjon fører til en annen gruppes motdemonstrasjon. Norge er blitt del av dette bildet.

  • Hva er en diaspora?
  • Hvilke typer diasporaer finner vi?
  • Hvordan ser vi diasporaer i det norske samfunnet?
  • Hvilke utfordringer skaper endringene for norsk utenrikspolitikk?

Motsatt ser vi også hvordan norske «enklaver» i utlandet – norske ambassader, norske «småsamfunn» eller norsk eiendom – kommer «i skuddlinjen» når norske myndigheter, medier, selskaper eller andre har foretatt seg noe eller ytret noe som grupper i utlandet misliker (jf. karikaturstrid …).

2: Hva er en diaspora?

Diaspora er et gammelt sosialt og politisk fenomen. Begrepet ble opprinnelig brukt til å beskrive den jødiske diasporaen – jøder som bodde utenfor sine opprinnelige boområder. Bokmålsordboka (1986) definerer diaspora som «gruppe av et trossamfunn som bor spredt i land med en annen hovedreligion, særlig om jøder.» Norsk illustrert ordbok (Kunnskapsforlaget,1993) utvider definisjonen og beskriver diasporaer som religiøse eller nasjonale minoriteter i fremmede omgivelser.
Diaspora blir gjerne definert som en gruppe som har forlatt sitt hjemland, innimellom under traumatiske omstendigheter. Mennesker forlater sitt hjem og sitt land av mange grunner, blant annet: på grunn av konflikter, for å søke arbeid, for å bedre handelsmuligheter eller for å kolonisere andre områder.

For å bli definert som diaspora må en gruppe ha en felles myte om hjemlandet sitt, idealisere det og være villig til å støtte det. En slik gruppe må dessuten ha planer om å dra tilbake, ha en sterk etnisk identitet (sterk følelse av etnisk samhørighet), av og til et problematisk forhold til vertslandet og vise solidaritet med sine diasporamedlemmer i andre land. Nok et viktig moment er graden av organisering av denne gruppen, både i det nye vertslandet og internasjonalt. Ifølge en slik tilnærming kan ikke alle etniske grupper i utlandet betraktes som diasporaer, bare de som oppfyller kravene over.

Andre beskriver diaspora videre – som hvilken som helst gruppe av innvandrere som opprettholder materiell eller følelsesmessig tilknytning til sitt opprinnelsesland (hjemland).  Men de tilpasser seg begrensninger og muligheter i det landet de velger å bosette seg i – det nye vertslandet.

3: Historiske og moderne diasporaer

Den politiske betydningen skyldes ikke bare den rollen diasporaer har spilt historisk for utformingen av dagens samfunn. Også den raske framveksten av moderne, nye diasporaer spiller inn.

Når det gjelder historiske diasporaer, er den kinesiske diasporaen den største, med 35 millioner  mennesker av kinesisk herkomst spredt over hele verden. Den indiske diasporaen består globalt av 9 millioner mennesker, den jødiske og rom-diasporaen (sigøynere) har 8 millioner «medlemmer» hver. Den armenske omfatter 5,5 millioner mennesker, den greske 4 millioner, den tyske 2,5 og den drusiske (Midtøsten) 1 million.

Av moderne diasporaer er de viktigste den afro-amerikanske (25 millioner), den kurdiske (14 millioner), den irske (10 millioner), den italienske (8 millioner), den ungarske og den polske (med 4,5 millioner hver), den tyrkiske og iranske (3,5 millioner), den japanske (3 millioner) og den libanesiske (med 2,5 millioner).

Nye diasporaer er slike som er i ferd med å bli etablert, og den mest omfattende listen består av 30 etniske grupper. De to største gruppene på listen over nye diasporaer er den russiske diaspora i det postsovjetiske rom (utenfor Russland, men innenfor det tidligere Sovjetunionen), men også i Israel og Vest-Europa (25 millioner) og den meksikanske diasporaen som bor først og fremst i USA og Canada (20 millioner til sammen).

Noen forskere mener at man bør fokusere mindre på gruppetilhørighet og mer på uttrykksformer, holdninger, krav og det diasporaer gjør for å få satt sin sak på den politiske dagsordenen. Forstått på denne måten, dreier diaspora seg om å gjøre krav på, artikulere prosjekter, formulere forventninger, mobilisere energier og appellere til lojaliteter.

Tegning: politicalcartoons.com

Uner Sarkozy har Frankrike forbudt burka. Er alle klesplagg gangbare i religionsfrihetens navn?

4: Diasporaers politiske betydning

Langt fra alle medlemmer av en diaspora er politisk aktive – oftest er det bare noen få som spiller en slik rolle. Vi taler gjerne om en kjernegruppe av aktive. Resten er oftest mer passive og tause. De andre kan imidlertid mobiliseres, særlig i krisesituasjoner. 

Det er naturlig at et slikt historisk, sosialt og politisk fenomen har vakt omfattende interesse blant forskere og samfunnsdebattanter. Fenomenet har stor politisk betydning og står høyt på den politiske dagsorden, særlig i land der en stor del av befolkningen har røtter fra andre land.

Diskusjon om diasporaer og deres politiske betydning er en del av et større politikkfelt som omfatter ikke bare migrasjon og integrering, men i stigende grad også konfliktstudier, sikkerhetspolitikk og utenrikspolitikk. I tillegg har diskusjonen om diasporaer forgreininger til debatt om forholdet mellom urbefolkning, innvandrerbefolkning, minoriteter og flertallsbefolkning. Den politiske diskusjonen om diasporaer dreier seg delvis også om deres betydning som ressurs for både sender- og mottakerlandet og ikke minst om deres lojalitet mot forskjellige politiske sider ved det nye hjemlandet.

5: Forskjellige typer og relasjoner

Måten diasporaer opererer på, avhenger av mange faktorer. Èn viktig faktor blir da å finne ut hvilken underkategori en bestemt gruppe tilhører. Vi taler gjerne om fem typer diasporaer:

  • offerdiasporaer, som oppstår som følge av traumatiske erfaringer
  • handelsdiasporaer, som oppstår når en gruppe velger å flytte til et annet sted for å drive med handel og etter hvert også satser på andre næringer
  • arbeidsdiasporaer, som blir til som følge av forskjellige former for arbeidsmigrasjon
  • imperiale diasporaer, som oppstår i forbindelse med gjennomføringen av imperiale prosjekter. Et eksempel er det når en stor kolonimakt – et imperium – bosetter sine innbyggere i en koloni.
  • kulturelle diasporaer, som bindes sammen av felles kultur.   

Andre viktige momenter som bør drøftes for å forstå betydningen av diasporaer i vår tid, gjelder forholdet

  • mellom diasporaer og deres opprinnelsesland,
  • mellom diasporaer og deres nye vertsland,
  • mellom diasporaers opprinnelsesland og deres nye vertsland,
  • mellom forskjellige diasporaer i utlendighet – samhold eller splittelse i diasporagrupper av samme opphav
  • Dessuten: måten overnasjonale og internasjonale avtaler kan påvirke enkelte lands diasporapolitikk.

Alle disse forholdene påvirker situasjonen til de enkelte diasporaene, definerer deres politiske handlingsrom og kan påvirke politiske beslutninger både i deres gamle og deres nye hjemland.

Tegning: politicalcartoons.com

Hvilken type innvandring er det her tale om?

6: 1960–2010: Forvandling av Norge

For å forstå diasporadimensjonen i norsk politikk er det vesentlig å se på hvilke grupper som er viktige i Norge. I denne artikkelen blir det fokusert på den etniske dimensjonen. Det er avgjørende å ha for seg at Norge har lang erfaring med diasporaer, men også at forholdene  på dette feltet har blitt dramatisk endret gjennom de siste tiårene. Diasporagruppene er både blitt flere og mer tallrike.

På 1970-tallet ble Norge forvandlet til et innvandringsland. Antallet innbyggere med et annet statsborgerskap og med en annen etnisk bakgrunn enn den norske økte raskt. I 1960 hadde bare 0,69 prosent (ca. 25 000) av befolkningen i Norge et annet statsborgerskap enn norsk. I 2009 var tallet økt til 6,31 prosent (i overkant av 300 000).

I 1960 kom mer enn 80 prosent av alle utenlandske statsborgere som bodde i Norge enten fra Europa eller fra Nord-Amerika, og de kom fra sju land. I 2009 hadde den «vestlige andelen» sunket til 68 prosent. Og nå var statsborgere fra 47 land og alle verdensdeler representert på den offisielle listen.

Om vi bare ser på etnisk bakgrunn – eller fødelandet – så var bildet enda mer sammensatt. I 1960 var det bare 1,7 prosent (62 450) som var født i utlandet. Hver annen av disse kom fra et annet nordisk land, mens bare 0,1 prosent kom fra en annen verdensdel enn Europa (Øst- og Vest-), Nord-Amerika og Australia og Oseania. De aller fleste var med andre ord vestlige.

I 2009 var situasjonen svært annerledes – utenlandsfødte utgjorde 10,2 prosent (488 753) av Norges befolkning, bare ca. hver femte av disse kom fra andre nordiske land, og litt mer enn halvparten fra Europa (Øst og Vest), Nord-Amerika og Australia og Oseania. Nesten 50 prosent av de utenlandsfødte (4,7 prosent av hele befolkningen dvs. i overkant av 223 000) kom fra andre verdensdeler.

Ved inngangen til 2011 var det om lag 500 000 innvandrere og 100 000 norskfødte med innvandrerforeldre i Norge. Innvandrerne hadde bakgrunn fra 216 ulike land og selvstyrte regioner. Ifølge offisielle norske kilder var 12,2 prosent av den norske befolkningen per 1.01.2010 født i utlandet.

Særlig to grupper har vokst raskt i denne perioden:

  • personer med bakgrunn fra Øst-Europa. De utgjorde i 1960 0,1 prosent av Norges befolkning og 2,3 prosent i 2009.
  • personer fra Asia, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika og Tyrkia. Denne andelen økte fra 0,1 prosent i 1960 til 4,7 prosent i 2009.

Den skisserte utviklingen har satt stadig sterkere preg ikke bare på norsk debatt om migrasjon og integrering, men også på norsk utenrikspolitikk. Ikke minst skyldes det at mange av dem som har kommet til Norge i de siste tiårene, søker beskyttelse fra krigstilstander eller har kommet som følge av store politiske, sosiale og økonomiske omveltninger i Norges nærområder. 

Den markante økningen i innvandringen til Norge har ført til mye debatt om Norge i nåtid og framtid – som et multikulturelt og multietnisk samfunn. I ulike sammenhenger brukes betegnelsene «det nye Norge», og «det nye norske vi», for å illustrere det mangfoldet som preger dagens Norge. Begrepene illustrerer at Norge og den etablerte norske selvforståelsen er blitt gjenstand for revurdering.

7: Norge: Hvordan markerer diasporaer seg?

Det er flere måter å måle de enkelte diasporaenes betydning i Norge. Vi kan telle hvor mange medlemmer enkeltdiasporaer har. Vi kan også se på hvordan diasporaene har oppstått og hva dette kan ha å si for deres politiske engasjement. Dessuten kan vi se på hvordan disse grupper er organisert og hvilke metoder de bruker for å sette sine saker på den norske politiske dagsorden.

Inntil 2007 var pakistanere den største innvandrer-gruppen i Norge. Men bare tre år etter at det norske arbeidsmarkedet 1. mai 2004 ble åpnet for EØS-borgere, ble de forbigått av polakker. 1. januar 2003 var det 10 759 personer med bakgrunn fra Polen og hele 62 prosent av dem var norske statsborgere. 1. januar 2008 bodde det allerede om lag 32 000 polakker i Norge, men tallet på polakker på det norske arbeidsmarkedet var sannsynligvis mye høyere.

 Den polske ambassaden anslo for eksempel at opp til 120 000 polske statsborgere arbeidet i Norge på dette tidspunktet. 1. januar 2011 var om lag 60 000 innvandrere registrert med bakgrunn fra Polen. Ca. 90 prosent av dem hadde polsk statsborgerskap.

De nyankomne polakkene har sannsynligvis andre, mindre politiske og mer økonomiske motiver til grunn for sin flytting. Det gjenspeiles blant annet i at det bare finnes èn polsk organisasjon registrert i det mest omfattende registeret over innvandrerorganisasjoner, som føres av Oslo kommune. Derimot finner vi flust med pakistanske (48), somaliske (37), indiske (18), tyrkiske (17), iranske (15), tamilske (13), eritreiske (11), kurdiske (10), etiopiske (7) og kinesiske (6) organisasjoner på denne listen som består av over 280 innvandrerorganisasjoner.

Motsatt polakkene er den pakistanske diasporaen i Norge godt organisert. Per 1. januar 2011 bodde rundt 32 000 personer med bakgrunn fra Pakistan i Norge – av disse var litt over 17 000 født i Pakistan. Resten var født og oppvokst i Norge. Etter å ha bodd i Norge i nesten fire tiår, er norsk-pakistanere den gruppen som best oppfyller nesten alle formelle krav til å bli betraktet som en «fullblods» diaspora.

Innvandring til Norge. Hvor kommer de fra?

8: Diasporaer og norsk politikk

Den pakistanske diasporaen har en kritisk masse (over en viss størrelse), og særlig i Oslo har den en viss politisk tyngde. Der utgjør de nesten 4 prosent av befolkningen, og der bor nesten 75 prosent av alle pakistanere i Norge. En høy andel av norsk-pakistanere har norsk statsborgerskap og er aktive i norsk politikk – både lokalt og sentralt. Første- og andregenerasjons norsk-pakistanere er synlige ikke bare i gatebildet i Oslo, men også i norsk lokal og sentral politikk, samfunnsdebatt og viktige styringsorganer.

Norsk-pakistanere spiller dermed en viktig rolle ikke bare i Norge, men også som brobyggere mellom Norge og Pakistan, noe som er spesielt viktig i dagens situasjon når Pakistan er satt på det norske interessekartet.

Også andre diasporaer har klart å organisere seg i Norge. Mange av dem har prøvd å sette sitt land på den norske politiske dagsorden. Norske tamiler har organisert demonstrasjoner i Oslo for å påvirke den norske regjeringen til økt innsats overfor regjeringen i Sri Lanka (2009). Palestineres protester mot Israels krigsføring i Gaza i 2009 og iraneres demonstrasjoner utenfor Stortinget i 2009 er andre tilfeller der diasporaer prøver å påvirke den norske utenrikspolitikken.

Norsk-egypteres støtte til revolusjonen i Egypt i februar 2011 er et annet eksempel på hvordan diasporagrupper kan mobilisere, stille krav, protestere eller søke støtte og gjøre seg stadig mer gjeldende i det norske politiske landskapet.

Forholdet mellom diasporaer og utenrikspolitikk er komplisert og kan by på utfordringer. Hovedgrunnen til det er at selve fenomenet «diaspora» oppstår når en gruppe mennesker er tvunget av omstendigheter eller velger å slå seg ned i et annet land. Disse menneskene kommer fra et bestemt sted. De tar med seg sine kunnskaper, holdninger oppfatninger, erfaringer, normer og verdier, men også sine problemer, fordommer og konflikter, og slår seg ned på et annet sted. De må dermed forholde seg til minst to stater – den de kommer fra og den de ender opp i.

I det internasjonale systemer er stater fortsatt de viktigste aktørene. Statsborgerskap og statstilhørighet er en av de viktigste politiske markørene sammen med etnisk tilhørighet som en viktig identitetsfaktor.  En slik situasjon der et medlem av en diaspora så å si har «en fot i hvert land» skaper en uregelmessighet. Stater blir derfor tvunget til å velge en eller annen strategi overfor diasporagruppene.