10 år etter 11.09

Publisert: 04. Sep 2011

10 år etter har terrorangrepene 11.09.2001 mot New York og Washington fortsatt en aura rundt seg. På gammelgresk var aura i utgangspunktet en bris. Men keiserens slott i Konstantinopel het Magnaura – frisk bris – altså nærmest i betydningen maktens vinder. Den auraen som står av 11.09, er auraen av en hending som raskt nådde hele verden.

  • Hvilke virkninger fikk 11.09-terroren?
  • Hvordan reagerte det offisielle USA etter den 11.09?
  • Hva fikk språkbruken til Bush-administrasjonen å si for det internasjonale klimaet?

Interessant nok husker folk flest gjerne hvor de var da de fikk høre om illgjerningene i New York og Washington – det er som om man utjevner for den lange avstanden ved å huske sin egen posisjon i stedet. Slike hendinger er sjeldne.

2: 11.09. – ekstremhendinger

For generasjonen foran meg (født 1959) var mordet på president Kennedy (1963) en skjellsettende hending. For den norske generasjonen bak meg er det 22. juli. Også 22. juli fikk global oppmerksomhet. Hendingen var − som 11.09 −, unik, og den hadde aura. Begge vil bli husket lenge. Men over tid er 11.09 global, der 22. juli er nasjonal. Vi ser det på selve begrepets vandring: «Nine eleven» har, i sin engelske form, gått inn i en rekke språk, blant dem norsk. 22. juli er derimot bare gått inn i norsk, og da som «tjueandre juli».

 I begge tilfeller er hendingen så voldsom at den er vanskelig å fatte. 11.09 var  ut over å være en ekstremoppvisning i menneskelig ondskap −  i tillegg noe teknisk nytt. I tillegg  ga 11.09 støtet til handlingsrekker som har forandret verden. Der vi møtte 22 . juli med ettertenksomhet og spørsmålet «hvorfor gjorde han det?», møtte USA 11.09 med krav om hevn og spørsmålet «hvorfor hater de oss?».

3: Tross angrep – USA avslo bistand

Som en resolutt politisk handling klatret George W. Bush opp på en ruinhaug på «ground zero» og befestet dermed sin autoritet og sitt presidentskap. Handlingen kan sammenliknes med Boris Jeltsins bestigning av en stridsvogn utenfor Det hvite hus i Moskva (det russiske parlamentet) i 1991.

USA avslo ganske umiddelbart tilbudet om hjelp fra de andre NATO-landene. Forsvarsalliansens artikkel 5 tilsier at et angrep på én er å oppfatte som et angrep på alle. NATO har ikke helt vært det samme siden. Alene brukte USA senere flymakt til å sønderbombe Taliban-regimet og al-Qaida-styrker. Også dette var en resolutt handling, som ble utført uten nevneverdige bakkestyrker i Afghanistan. Bombingen vekket heller ikke spesielt sterke internasjonale motreaksjoner.

Bush på ruinhaug på Ground zero.

4: Avgjørende språkbruk og «krig mot terror»

Den avgjørende «handlingen» i tiden like etter 11.09.  var av mer språklig karakter. Det var å definere situasjonen som en krig. Fjernsynskanalene snakket i begynnelsen om «attack on America», og George W. Bush selv forsøkte seg med litt varierende reaksjoner, inkludert det uheldige «korstog». Men det ble uttrykket «war on terror» som ble stående ut presidenttiden til Bush.

Denne begrepsbruken var ikke juridisk. Ifølge internasjonal lov er krig noe som utspiller seg mellom stater. I amerikansk politisk språkbruk er det imidlertid vanlig å bruke «war» om store utfordringer: «war on poverty», «war on drugs» osv. Det slående denne gangen var at USA, til forskjell fra hva folkeretten la opp til, raskt definerte situasjonen som en krig. Amerikanerne argumenterte for at dette var innledningen på en ny type krigføring mot ikke-statlige styrker, der landegrenser ikke var av avgjørende betydning. Angrepene på Afghanistan fortsatte.

I mars 2003 invaderte USA Irak i spissen for en «koalisjon av villige stater» og uten mandat fra Sikkerhetsrådet i FN. Og invasjonen skjedde på et grunnlag som skulle vise seg å ha vært bevisst uriktig da det ble framført i Sikkerhetsrådet. Da denne uriktigheten ble kjent i opinionen hos USAs hovedallierte, Storbritannia, kostet det sosialdemokraten Tony Blair jobben som statsminister.

 Den amerikanske opinionen reagerte imidlertid knapt. USA hadde nemlig skaffet seg nye statsfiender. «The war on terror» var blitt en veritabel krig. Patriotismen var raskt blitt så sterk at de som gjerne ville diskutere hvorfor og hvordan USA var havnet i krig, fikk liten eller negativ oppmerksomhet.

5: Kritikere av «krig mot terror»

Noen kritikere fantes. En av kritikerne var den kjente forskeren John Mearsheimer. Mearsheimers kritikk tok utgangspunkt i amerikansk egennytte. USAs militærmakt er andre staters helt overlegen, sa han. Hvorfor da kaste bort en masse ressurser som med fordel heller kunne brukes annet steds. Hvorfor bruke ressursene på noe som umulig kunne være en sentral nasjonal interesse?

I 2011, når krigen i Irak har tatt mange menneskeliv og alene har kostet – målt i dollar − amerikanerne mer enn krigen i Vietnam, og det synes ganske uklart hva gevinsten har vært, er det nok atskillig flere som stiller spørsmålet om nasjonal interesse. Men da det gjaldt, sto Mearsheimer og noen få andre skeptikere helt alene. I Europa spurte mange seg om al-Qaida var verdt en duell for verdens suverent sterkeste stat. Ville ikke en politiaksjon ha vært en atskillig mer proporsjonal reaksjon (mer tilpasset angrepet den 11.09) og mye bedre egnet?

Det spørsmålet står. Andre er kommet til. Det dominerende spørsmålet er nå hvordan det internasjonale samfunnet med USA i spissen skal klare å trekke seg ut med minst mulige omkostninger, ikke minst for æreskontoen. Spørsmålet synes imidlertid først og fremst å stilles teknisk-politisk. Det vil si som et spørsmål om praktisk tilbaketrekning, til forskjell fra for eksempel et moralsk, filosofisk eller strategisk spørsmål.  Noen sterk generasjonsmotsetning eller sosial uro, på linje med det som fulgte etter Vietnam-krigen, har det ikke blitt.

6: Internasjonale reaksjoner

Utenfor USA er det annerledes. Krigføringen i Afghanistan og Irak har, sammen med politiaksjoner annetsteds, spesielt i islamske land, kostet USA dyrt. Både økonomisk og politisk. Landet har klart å beholde den avgjørende viktige alliansen med Saudi-Arabia. I alle fall offisielt har USA også beholdt et arbeidsforhold til Pakistan. Men USA er de siste ti årene blitt enda mindre populært blant folk flest i Midtøsten.

Når det gjelder folk i Midtøsten, er det enda mer grunn i dag for amerikanerne til å spørre «Why do they hate us?» nå enn det var i 2001. Idet USA valgte å definere forholdet til det radikale islam som krig, førte det til ringvirkninger i hele kristenheten og i hele den islamske verden. Sikkerhetstenkning spredte seg til stadig nye områder. Også her i Norge må vi skaffe oss mer teknisk avanserte pass, og vi må gjøre det oftere. Køene på flyplassene er blitt lengre. Reising over landegrenser går tregere.

Blant annet ble også språkbruken skjerpet. Før 11.09. snakket vi i Norge om «innvandrere». Nå snakker vi om «muslimer. En handlingsbetingelse for 22. juli var den sterkt økende spenningen mellom disse størrelsene i tiåret før. Denne generelle tendensen kan ikke forklares av 11.09, men den kan heller ikke tenkes isolert fra 11.09.

Hvordan har 11.09. påvirket USAs plass i verden? Generelt synes det som om 11.09 først og fremst har forsterket og framskyndet tendenser som allerede var der. Sett fra Europa framsto USA under texaneren Bush som mer og mer ugjenkjennelig – hvor var det blitt av den tradisjonelle eliten, dannelsesborgerskapet fra New England? Sett fra USA var denne geografiske forskyvningen bare en fortsettelse av dreiningen mot sør og vest som begynte under California-presidenten Ronald Reagan.
USAs interessedreining de siste tiårene bort fra Europa og over i retning Asia har vært markant. For USA betyr det derfor ikke all verden at NATO er svekket. De underliggende spenningene mellom USA og andre sentrale makter – først og fremst Kina og India – er blitt mer synlige. Disse to statene var misfornøyd med sin maktpolitiske innflytelse før 11.09. Etter ti år med ytterligere vekst er de i dag enda mer misfornøyde. USA er likevel fortsatt den suverent sterkeste militærmakt i verden og vil forbli det i noen år framover.

7: Menneskerettigheter − hvor troverdig er USA?

Amerikanere sto bak tortur og ydmykelser i Abu Ghraib.

Den viktigste virkningen av 11.09 har sammenheng med polariseringen overfor muslimer og forholdet til Kina og India. Men virkningen er av mer generell karakter. Etter USAs framferd på Guantanamo (amerikansk base på Cuba) og i Abu Ghraib (fengsel i Bagdad), er det vanskeligere for amerikanerne å snakke og argumentere troverdig ut fra et menneskerettighetsperspektiv. Etter de feilslåtte krigene i Afghanistan og Irak, er det vanskeligere med troverdighet å hevde at USAs politiske og økonomiske system kan eksporteres – iallfall ikke med tvangsmakt. Sammen med stadig sterkere Kina og India betyr dette at Vestens overtak i global politikk er betydelig svekket.

På 1990-tallet talte mange om at «historien var slutt». Verdens framtid ville bli en eneste lang seiersmarsj for Vestens økonomiske og politiske modeller, het det den gang. Det ble vanlig å snakke om at USA var den sterkeste imperiemakt verden noen sinne hadde sett. Den slags triumfalisme (etter at den kalde krigen var vunnet) har forstummet. I dag mener nær sagt alle at framtiden er multipolar. Statssystemet vil ha flere poler enn USA.

I ettertid vil krigen mot terror kanskje komme til å framstå som en viktig etappe i avviklingen av Vestens hegemoni. 11.09 var en forferdelig tragedie. The war on terror var en feilslått reaksjon.