Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk

Valg i Storbritannia

Publisert: 25. apr. 2010

Etter lang ventetid går det nå mot parlamentsvalg i Storbritannia. Valgdatoen er satt til 6. mai, bare en knapp måned før det som ville vært absolutt siste frist. Etter britiske valglover kan det nemlig maksimalt gå fem år fra et parlamentsvalg til neste valg. Innenfor denne perioden er det opp til statsministeren å skrive ut nyvalg. Gordon Brown har ventet i det aller lengste, antakelig i håp om at Labours dårlige oppslutning på meningsmålingene skulle snu. Nå får det briste eller bære for Brown og partiet.

Det britiske parlamentsvalget i 2010 synes å bli et av de mest spennende i nyere britisk historie. Blir det regjeringsskifte? Blir det en mindretallsregjering?

2: Mer spennende enn det lenge lå an til

Et par uker er gått siden statsminister Gordon Brown avla den britiske dronningen en symbolsk visitt og ba om hennes tillatelse til å oppløse det britiske parlamentet. Med det gikk det offisielle startskuddet for det som så langt har vært en av de mest spennende valgkampene i nyere britisk historie.

Om nederlagsdømte Labour (sosialdemokratisk) makter å beholde sitt flertall av parlamentsmedlemmer, vil det innebære at partiet går inn i en historisk fjerde periode i regjeringskontorene. Det ville framfor alt bety en oppreisning for regjeringen og for Gordon Brown, som har måttet tåle mye kritikk de siste årene.

Om Det konservative partiet oppnår flertall, vil det i motsatt fall bety at partiet med leder David Cameron i spissen har lyktes med en historisk snuoperasjon for å vinne tilbake velgere fra Labour. Inntil nylig så det hele ut til å bli kort prosess: Meningsmålinger hadde i lengre tid antydet klar konservativ seier, og slaget så ut til å være tapt for Labour. Så snudde den politiske vinden: Labour gjenvant noe av sin tapte grunn og De konservative falt litt tilbake. For øyeblikket er det svært jevnt mellom de to.

Nå ser det dessuten ut til at Storbritannias tredje største parti de siste årene, Det liberaldemokratiske partiet, har fått sitt virkelige politiske gjennombrudd. Partileder Nick Clegg har blitt valgkampens store overraskelse, og har så langt i valgkampen lyktes godt med å kommunisere med velgerne. De siste dagene har partiet hatt en kraftig oppsving på meningsmålingene. På flere målinger er partiet nå jevnstore med Labour og De konservative.

Dermed snakkes det nå stadig mer om et tredje mulig utfall av det forestående valget – et hvor verken Det konservative partiet eller Labour oppnår et styringsdyktig flertall alene. Dersom ingen av partiene får mer enn halvparten av representantene – som er det som må til for å danne en flertallsregjering – vil det nemlig bety at man får et såkalt uavklart eller «hengende» britisk parlament («hung parliament»).

Dagens valgordning og inndelingen i valgdistrikter vil neppe gi Liberaldemokratene full uttelling i form av mandater (mer om dette under). Likevel tyder mye på at valget vil gi partiet en historisk nøkkelposisjon. Da vil det være høyaktuelt som koalisjonspartner i eller – mer sannsynlig – støttehjul for en regjering utgått fra et av de to øvrige partiene. Da er Labour den mest sannsynlige partneren, for det er dit den politiske avstanden er kortest.

3: Noen grunntrekk ved det politiske systemet

Inndelingen av regioner i Storbritannia

Det britiske parlamentet består av to separate kamre eller «hus»:

  • Overhuset (House of Lords), som i dag består av 736 adelige representanter. De fleste er utnevnt av regjeringen på livstid. Den tidligere ordningen hvor adelstitler gikk i arv, ble mer eller mindre avskaffet da Tony Blair regjerte. Bare en liten gruppe arvelorder, valgt av Overhuset selv, gjenstår. Overhuset har en formell rolle i utformingen av britisk lovgivning, men har i det store og hele liten politisk makt vis-à-vis Underhuset.
  • Underhuset (House of Commons) som siden forrige valg har bestått av 646 direkte valgte representanter (fra 2010: 650). Den britiske regjeringen utgår fra det eller de partier som har oppnådd et flertall av setene i Underhuset etter valg. Det er valg til Underhuset Storbritannia nå forbereder seg på.

Det bringer oss til et annet kjennetegn ved det britiske politiske systemet, nemlig valgordningen.

1.Flertallsvalg i enmannskretser: Valg til Underhuset foregår ut fra prinsippet om flertallsvalg i enmannskretser, også kalt First-Past-the-Post («førstemann forbi målstreken»). Kort fortalt innebærer det at Storbritannia er inndelt i like mange valgdistrikter som det er medlemmer av Underhuset. Hvert valgdistrikt velger sin politiske representant. Ved årets valg vil antallet valgdistrikter – og dermed også representanter – økes til 650 for å gjenspeile demografiske endringer (dvs. relatert til befolkningens sammensetning, størrelse og spredning). Av samme grunn er også grenseoppgangene for enkelte valgdistrikter justert siden forrige valg.

2. Vinneren får alt: I hvert valgdistrikt foregår så valg av representant ut fra prinsippet om simpelt flertall. Det vil si at det partiet (og den kandidaten) som får flest stemmer i en krets, vinner valget og får mandatet fra denne kretsen – uavhengig av hvor stor prosentandel av stemmene vedkommende har fått. I dette systemet spiller det ingen rolle hvem som blir nummer to, eller hvor mange stemmer kandidatene på plassene bak vinneren får. Det er kun én vinner, hvilket betyr at de øvrige stemmene i praksis er verdiløse med tanke på representasjon.

Satt på spissen betyr det at et parti kan bli nummer to i samtlige valgdistrikter, men uten å få en eneste representant i Underhuset. En direkte konsekvens er dermed at det ikke alltid er et klart samsvar mellom partienes prosentvise oppslutning på landsbasis og den prosentvise fordelingen av antall seter i parlamentet.

Tallene fra forrige parlamentsvalg, i 2005, illustrerer dette godt. Labour fikk da 35,3 % av velgernes stemmer på landsbasis, men vant likevel over halvparten – 55,1 % - av setene i Underhuset. Til sammenlikning fikk Det konservative partiet 32,3 % av stemmene på landsbasis, altså ikke så mange færre enn Labour, men bare 30,7 % av representantene i Underhuset. Enda skjevere var utfallet for Det liberaldemokratiske partiet. Det fikk 22,1 % av stemmene på landsbasis, men bare 9,6 % av representantene i Underhuset

3. Favorisering av de store partienefå partier: Et tredje typisk trekk ved det politiske systemet i Storbritannia er at valgordningen har en tendens til å favorisere de største partiene, og dermed begrenser partilandskapet til to–tre sentrale partier. I Storbritannia har det i praksis vært snakk om en slags 2+-modell, et topartisystem som omfatter plass også for et tredje parti av litt mer beskjeden størrelse.

4. Effektivitetshensyn: En av begrunnelsene for den i manges øyne «urettferdige» fordelingsnøkkelen har vært at man har ønsket å sikre styringsdyktige flertallsregjeringer, altså et effektivt styre. Dette kan betraktes som et fjerde kjennetegn ved det politiske systemet i Storbritannia: normen med flertallsregjeringer utgått fra ett parti, som gjør at man får sterke regjeringer med mye makt vis-à-vis parlamentet.

4: Partiene – samling i midten

I motsetning til hva vi kanskje skulle tro, fører et partilandskap med få partier ikke nødvendigvis til at den politiske avstanden mellom dem blir større eller tydeligere. Tvert i mot tyder enkelte forhold på at et politisk system med få partier – som det britiske – vil gi økt konkurranse om å vinne velgerne «i midten», også kalt den såkalte «medianvelgeren». Dermed vil partiene i mange saker forsøke å orientere seg mot det politiske sentrum snarere enn mot ytterfløyene, slik at de ikke støter fra seg for mange velgere.

Det konservative partiet:Til høyre for sentrum på den politiske skalaen finner vi Det konservative partiet, gjerne kalt toryene. Partiet har historiske røtter tilbake til 1600-tallet, men dets moderne historie regnes gjerne fra 1912. Partiet satt i regjering store deler av forrige århundre, og har fostret velkjente britiske statsministre som Winston Churchill, Anthony Eden, Harold Macmillan og Margaret Thatcher.

Særlig dominerende var partiet gjennom 1980-årene, under Thatchers regjeringstid. Thatcher er da også stadig den lengstsittende britiske statsministeren i moderne historie, med imponerende elleve år og 204 dager sammenhengende i sjefsstolen. Utover 1990-tallet tapte imidlertid partiet terreng til Labour, og siden 1997 har partiet vært i utfordrerposisjon.

Som største opposisjonsparti utgjør de konservative i dag den offisielle «skyggeregjeringen» i det britiske parlamentet. Den nåværende partilederen, David Cameron, overtok ledervervet i 2005, etter de konservatives tredje valgnederlag på rad for Labour og Tony Blair. I den pågående valgkampen har de konservative særlig fokusert på å gjenreise britisk økonomi etter den internasjonale finanskrisen. Generelt betyr det at partiet ønsker større kutt i offentlige utgifter (unntatt helse og bistand), mer reduksjon i skatter og avgifter og flere private innslag i f.eks. utdanningssystemet enn de andre partiene.

Labour – det britiske arbeiderpartiet – plasserer seg nærmere det politiske sentrum enn sitt norske søsterparti, men befinner seg likevel klart til venstre i britisk politikk. Dreiningen mot sentrum skjøt fart fra midten av 1990-tallet, etter at Tony Blair tok over som partileder. I 1997 gikk Labour til valg med løfte om en "tredje vei" – et kompromiss mellom statlige velferdsordninger på den ene siden og markedsøkonomi på den andre. Partiet har sin opprinnelse fra slutten av 1800-tallet og i den britiske arbeiderbevegelsen, og vokste seg stort utover på 1920 og 30-tallet.

Etter andre verdenskrig dannet partiet sin første flertallsregjering. I tillegg til Tony Blair har navn som Clement Attlee, Harold Wilson og Neil Kinnock vært sentrale i Labours historie. Gordon Brown tok over som leder i 2007. Da hadde Blairs personlige oppslutning blant velgerne nådd et lavmål.

I den pågående valgkampen fokuserer Labour – som de andre partiene – mye på håndteringen av finanskrisen. Partiet har likevel vært tilbakeholdent med å lansere drastiske kutt i offentlige utgifter. I spørsmål fra stimulering av markedet til utdanning ønsker partiet en sterkere rolle for den britiske stat enn det toryene gjør.

Det liberaldemokratiske partiet (gjerne kalt «Lib Dems») ligger nærmest det politiske sentrum av de tre store. Partiet har dog en dragning mot venstre- snarere enn høyresiden. Partiet ble etablert i sin nåværende form så nylig som i 1988, etter en sammenslåing mellom Det sosialdemokratiske partiet (et utbryterparti fra Labour) og Det liberale partiet. Partiets stamtre inkluderer dermed the Whigs, som sammen med the Tories gjerne anses som opphavet til de første partidannelsene i Storbritannia.

Liberaldemokratene fokuserer på verdier som frihet for individet, miljø og europeisk fellesskap, og er også en varm tilhenger av å reformere det politiske systemet. Blant annet gjelder dette ønske om å endre valgordningen og demokratisere Overhuset ytterligere. I partiets korte historie har Paddy Ashdown, Charles Kennedy og sir Menzies Campbell vært viktige navn. Den nåværende partilederen, Nick Clegg, ble valgt i 2007.

Parlamentsbygningen i London

5: Mot slutten av Labours storhetstid?

Når årets valg avholdes, har Labour sittet nesten tretten år med makten. Det startet med et valgskred 1. mai 1997. Den unge og karismatiske Tony Blair fikk da gehør blant velgerne for manifestet om «nye Labour», «nye Storbritannia» og «den tredje vei». Etter atten år med sammenhengende konservativt styre, fra 1979 til 1997, var britiske velgere den gangen klare for noe nytt.

Da Blair trådte til side i 2007, hadde han rukket å bli den lengstsittende statsministeren i Labours historie. Politisk oppnådde Blair bl.a. større grad av lokalt selvstyre i Skottland og Wales, fredsavtale i Nord-Irland, en mer aktiv tilnærming til EU, britisk deltakelse så vel i Kosovokrigen som i krigen mot terror (herunder den omstridte krigen i Irak). Partnerskapet med George W. Bush i Irakkrigen, av mange oppfattet som ren «puddelpolitikk», kostet Blair mye av hans tidligere popularitet. Mot slutten av Blairs statsministertid gikk De konservative under David Camerons ledelse forbi Labour på meningsmålingene for første gang på en årrekke.

Med unntak av et lite oppsving umiddelbart etter at Gordon Brown overtok – han var finansminister under Blair – har Labour siden slitt med å gjenvinne velgernes tillit. Det siste året har en rekke saker tæret på Brown og regjeringen. Finanskrise, statsråder som har trukket seg og interne partistridigheter har vært noen av de viktigste utfordringene for Brown. Mediene har også fokusert mye på negative sider ved Browns personlighet og lederstil.

Som regjeringsparti ble dessuten Labour særlig hardt rammet av den såkalte frynsegodeskandalen i fjor, hvor det ble avslørt at en rekke parlamentsmedlemmer hadde misbrukt refusjons- og støtteordninger til privat bruk. Dog gikk ingen av partiene fri for anklager. Rundt juletider i 2009 skapte den pågående høringen om Storbritannias deltakelse i Irakkrigen negativ oppmerksomhet rundt partiet, og da særlig i tilknytning til tidligere statsminister Blairs vitnesbyrd. Ved inngangen til årets valgkamp er det da også utvilsomt Brown og Labour som har mest å tape. Partiet må lykkes med å markedsføre både sine politiske resultater og sine framtidige ambisjoner.

Det politiske kartet i Storbritannia ved parlamentsvalget i 2005.

6: Noen nøkkelpunkter fram mot valget

Årets valgkamp har så langt handlet om tradisjonelle innenrikspolitiskesaker som sosiale tjenester, utdanning, helse, innvandring, arbeidsledighet og skatter og avgifter. Dette er naturlig fordi valgets store spørsmål er hvorvidt velgerne ønsker å holde fast ved den nåværende politiske kursen eller om de ønsker en endring. I tillegg er Storbritannia et av landene i Europa som ble hardest rammet av finanskrisen og som har høyest underskudd på statsbudsjettet (1500 mrd. kroner i 2010). Partienes strategier for å gjenreise britisk økonomi er derfor noe som opptar mange velgere.

Lite tyder på at utenrikspolitiske saker vil komme nevneverdig høyt på agendaen i tiden som gjenstår fram mot valget. Det gjenspeiles blant annet i de tre partienes valgprogram, som alle vier få sider til utenrikspolitikk. Selv om et spørsmål som Storbritannias forhold til EU og Europa alltid er av betydning, er ikke partienes kortsiktige strategier (om enn deres grunnholdninger) på dette feltet altfor forskjellige. I tillegg har EU-spørsmålet en tendens til å splitte partiene internt, og det er sjelden godt nytt i en valgkamp. Dermed blir spørsmålet gjerne nedtonet isteden.

 Heller ikke andre utenrikspolitiske dimensjoner, som Storbritannias nære forhold til USA eller deltakelsen i Irak og Afghanistan, ser ut til å bli gjenstand for nevneverdig oppmerksomhet i valgkampen. Liberaldemokratene var det eneste av partiene som var mot krigen i Irak, og har også vært kritiske til den nåværende strategien i Afghanistan, men partiet har så langt ikke valgt å fokusere på dette i noen særlig grad.

Ellers er det et nytt og spennende moment i denne valgkampen at det for første gang i britisk historie avholdes direktesendte tv-debatter mellom partilederne for de tre største partiene. Tre debatter med en ukes mellomrom tar for seg innenrikspolitikk, utenrikspolitikk og den britiske økonomien. Selv om det foreløpig er svært usikkert hvor mye reell innvirkning debattene vil ha på velgernes endelige standpunkt, bidrar de utvilsom til å sette farge på debatten, og dessuten gi partilederne en unik mulighet til å markedsføre seg selv og sitt partis politiske plattform.
Meningsmålinger utført i løpet av og umiddelbart etter den første debatten viste at Liberaldemokratenes Nick Clegg hadde gjort mest positivt inntrykk på velgerne. Britiske kommentatorer spådde da også i i forkant at Clegg var den som hadde minst å tape og mest å vinne på direktesendte tv-debatter. Ikke bare er han den minst kjente av de tre partilederne, men maktkampen mellom de to andre og dominerende partiene har ofte tvunget Liberaldemokratene inn i skyggen.

 I så måte har tv-debattene gitt en unik sjanse til å justere premissene for den politiske debatten. Et av Cleggs hovedbudskap er nettopp at valget ikke må reduseres til et valg mellom to partier – Labour og De konservative, men at hans parti representerer et alternativ til begge to.

Den britiske valgkampen er altså ytterst åpen i skrivende stund, og få politiske kommentatorer tør å komme med bastante spådommer om utfallet. Meningsmålingene svinger, og mange velgere oppgir at de ennå ikke har bestemt seg. I tillegg er det altså antall vunne valgdistrikter snarere enn total oppslutning som til slutt bestemmer sammensetningen av parlamentet, noe som gjør presise prediksjoner mer vanskelig.

 I teorien kan derfor Labour klare å beholde regjeringsmakten selv om de bare skulle få tredje mest av stemmene på landsbasis. 6. mai blir det uansett klart. Enten det blir en konservativ flertallsregjering med David Cameron som statsminister, fornyet tillit for Labour og Gordon Brown eller et utfall som gir Liberaldemokratene og Nick Clegg nøkkelen til kabalen.