Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk

Norge og Russland

Publisert: 26. aug. 2007

2: Historikk

Helt siden Norge ble uavhengig i 1905 har forholdet til den store naboen i øst spilt en viktig rolle i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. I dag ses Russland gjerne som ett av tre hjørner i et makttriangel som omslutter norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk og som påvirker denne sterkt. De andre hjørnene i dette såkalte sikkerhetspolitiske triangelet består av USA og Den europeiske union. Både det som foregår i hvert av «hjørnene» og i forholdet mellom dem har stor betydning for utformingen av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. 

Forholdet til Russland kan deles i mange forskjellige historiske faser. Fra 1905 til 1918 grenset Norge til det russiske tsarimperiet, mer nøyaktig til storhertugdømmet Finland som Russland hadde regjert over siden 1809. Sverige ble da tvunget til å avstå Finland til Russland. Etter oktoberrevolusjonen i 1917 gikk det russiske imperiet i oppløsning og ble etter hvert del av det som ble Sovjetunionen. Finland ble en uavhengig stat og klarte å skaffe seg kontroll over Petsamo-området og fikk dermed en korridor til havet i nord.

Etter vinterkrigen 1939–1940 ble Finland tvunget til å avstå en del av Petsamoområdet til Sovjetunionen, og Norge ble okkupert av Tyskland. Okkupasjonen varte til oktober 1944 da sovjetiske styrker rykket over grensen og frigjorde Finnmark. Finland ble tvunget til å avstå hele Petsamo-området til Sovjetunionen i 1946, og en felles norsk-sovjetisk grense ble da opprettet. Fra 1946 til Sovjetunionen ble oppløst i desember 1991 var denne grensen en del av en grense mellom to militære, ideologiske og politiske blokker, ledet henholdsvis av USA og Sovjetunionen. Siden 25. desember 1991 har denne grensen skilt Norge fra Den russiske føderasjon, som er det nye offisielle navnet på Norges store nabo i øst.

Denne korte historiske gjennomgangen viser at forholdene i nord er kompliserte og at de i stor grad har vært påvirket av aktører utenfra. Forholdet mellom Norge og Russland er i stor grad påvirket av krefter som befinner seg langt fra den 193 km lange grensen som skiller de to landene. De viktigste kreftene befinner seg i de torespektive hovedstedene, Oslo og Moskva. Men også den store europeiske og globale politikken setter sitt tydelige preg.

3: Norge og Russland etter 1991

Etter at Sovjetunionen ble oppløst, staket de nye russiske styresmaktene ut en ny politisk kurs for landet. Sovjetunionens oppløsning tvang også norske myndigheter – og Norges allierte – til å revurdere sin politikk overfor den store naboen i øst. Under den kalde krigen var forholdet preget av gjensidig mistillit og mistenksomhet. Norge betraktet sovjetisk politikk som en trussel mot vitale norske interesser. Frykten for hva Sovjetunionen ledet av Josef Stalin ville foreta seg overfor Norge, var en av de viktigste faktorene bak den norske beslutningen om å slutte seg til den vestlige forsvarsalliansen NATO.

Norsk medlemskap i NATO var i sin tur den viktigste enkeltfaktoren som påvirket sovjetisk tenkning om Norge. Norge var viktig for Sovjetunionen, ikke så mye i seg selv som som en amerikansk strategisk utpost som truet sovjetiske strategiske baser på Kolahalvøya. Norsk politikk overfor Sovjetunionen under den kalde krigen er blitt beskrevet som en blanding av avskrekking og beroligelse. Det norske medlemskapet i NATO og vissheten om rask militær hjelp i en eventuell krisesituasjon var det viktigste avskrekkingselementet. Samtidig ønsket Norge å berolige naboen i øst gjennom selvpålagte begrensninger på militær aktivitet på norsk territorium.

Etter Sovjetunionens oppløsning er det fra norsk side ikke lenger like nødvendig som før å avskrekke naboen i øst som under den kalde krigen. Et Russland som har valgt demokratisering og innføring av markedsøkonomi, blir ikke lenger sett på som en truende nabo. Samtidig innså norske styresmakter etter 1991 at krisen i Russland var så dyp at landet trengte hjelp for å kunne møte sine nye utfordringer.

Norsk politikk overfor Russland på begynnelsen av 1990-tallet var derfor preget av engasjement og nøye overvåking av utviklingen i dette store landet som var inne i dramatiske omveltninger og en voldsom krise. En måte å engasjere seg på var å invitere Russland til et tettere samarbeid med sine naboer i nord og hjelpe landet økonomisk til å takle problemer som kunne spille over på dets naboer i vest.

4: Barentsregionen

I 1993 ble flere land enige om å danne Den euroarktiske Barentsregionen som etter planen skulle bli den viktigste arena for regionalt samarbeid i nord. Barentsregionen omfatter 13 fylker i Norge, Sverige, Finland og Russland og dekker 1 750 000 km2. I området bor det om lag 6 millioner mennesker, nesten 4,5 millioner av dem i Russland. Noe av årsaken til at dette regionale samarbeidet ble satt i gang, var at hele regionen sto overfor liknende utfordringer knyttet til miljø, hardt klima, lange avstander og spredt befolkning.

Også det faktum at regionen er svært rik på naturressurser som olje, gass, skog, fisk og mineraler var en viktig pådriver i arbeidet med prosjektet. I tillegg sendte inngåelsen av samarbeidet et viktig politisk signal – Russland ble invitert til et tettere regionalt samarbeid med sine naboer i vest. Det skulle fokuseres på næringsutvikling, energi, transport, kultur, utdanning, helse, miljø og atomsikkerhet og spørsmål knyttet til urbefolkningen i regionen.

5: Miljø- og ressurssamarbeid

I tillegg til Barentssamarbeidet har begge land satset på andre former for bilateralt og multilateralt samarbeid i nord. En viktig og farlig del av arven fra sovjettiden er store mengder kjernefysisk avfall som er samlet på Kolahalvøya ikke langt fra den norsk-russiske grensen. Fordi miljøproblemer ikke tar hensyn til landegrenser, ble avfallssituasjonen sett på som et felles norsk-russisk anliggende. Derfor bestemte norske myndigheter seg for å bruke betydelige ressurser på å hjelpe Russland med å løse miljøproblemene på Kola – problemer knyttet til behandling og lagring av kjernefysisk avfall fra utrangerte sovjetiske ubåter. I tillegg kom miljøproblemer skapt av russisk industri på Kolahalvøya, i første rekke i byen Nikel som ligger like ved grensen.

En viktig del av miljøsamarbeidet mellom Norge og Russland er en felles forvaltning av fiskeressurser i nord. Dette samarbeidet på fiskerisektoren begynte allerede på 1950-tallet, men dagens samarbeid er basert på to avtaler fra henholdsvis 1975 og 1976 om gjensidig fiskerisamarbeid. Avtalene forplikter begge land til balansert og bærekraftig forvaltning av felles fiskeressurser – til ikke å høste mer av fiskebestandene enn de tåler på lang sikt. Noen uoverensstemmelser har riktignok oppstått, som blant annet har resultert i arrest av russiske trålere. Men i det store og hele har dette samarbeidet fungert godt og ses som et viktig instrument for å sikre bærekraftig utvikling i nord, til tross for at Norge og Russland har ulike syn på hvor sjøgrensen mellom de to landene skal gå, og hvordan man skal tolke Svalbardtraktaten.

6: Energisamarbeid

Det er mange grunner til at Norge er viktig fra et russisk energiperspektiv: Norge er …

  •  verdens tredje største oljeeksportør etter Saudi-Arabia og Russland.
  •  den nest største til Europa, etter Russland og også blant de største gasseksportører globalt.
  •  ansvarlig for forvaltning av fiskeressurser i Europas største økonomiske sone, som kan bli brukt som en eksportrute for russisk olje og gass fra nord.
  •  det landet i verden som har forvaltet sine energiinntekter best, noe som gjør at Norge er blitt enbetydelig offentligog privat kapitaleksportør og et forbildefor land som står overfor liknende utfordringer. Den norske modellen forforvaltning av energiinntekter blir sett på med stor interesse i Russland.

Ut fra alle disse energirelaterte forholdene kan Russland betrakte Norge enten som en mulig samarbeidspartner eller som en konkurrent på det europeiske og globale energimarkedet.

Fra norsk side er det ønskelig å gjøre energisamarbeidet med Russland til en bærebjelke i forholdet mellom de to landene. Helt fram til oktober 2006 håpet mange på norsk side at Statoil og Hydro kunne bli invitert av den russiske statlige giganten Gazprom til å bli med på utviklingen av det enorme gassfeltet Sjtokman 600 km nord for Murmansk. I oktober 2006, da Gazprom offentliggjorde sine planer, viste det seg at det ikke skulle bli noe av dette samarbeidet som man på norsk hold hadde satset så mye på. Gazproms beslutning om å utvikle Sjtokman på egen hånd ble møtt med stor skuffelse i Norge og betraktet som en nedtur i det bilaterale forholdet til Russland.

Særlig så det slik ut etter terroranslagene den 11. september 2001. Da ble både Vesten og Russland rammet av noe som begge tolket som en bølge av islamistisk terrorisme. Men etter den oransje revolusjonen i Ukraina (2003), hvor Vesten støttet én kandidat og Russland en annen, har forholdet mellom dem kjølnet betydelig. Det er ikke tale om en ny kald krig, men noen har begynt å omtale forholdet som preget av kald fred. Og det at Norge ikke ble invitert til å være med på utbyggingen av Sjtokman, kan definitivt tolkes som en kald skulder. Det trenger ikke nødvendigvis bety at det bilaterale forholdet er mye forverret, for dét er i dag preget av stor grad av «normalitet».

7: Menneskelig dimensjon

Det økte mellomstatlige samarbeidet med Russland har også resultert i tettere kontakt mellom begge samfunn, både i nord og ellers. En måte å måle dette på er å se på antall grensepasseringer ved den norskrussiske grensen. I sovjettiden var det bare et par–tre tusen grensepasseringer i året. Trafikken økte til over 80 000 passeringer begge veier i 1992, til 131 000 i 1999, dog med en reduksjon til 106 000 i 2005 og 2006. Mange russiske statsborgere kommer på besøk til Norge både som turister – denne gruppen er egentlig den raskest voksende gruppen av utenlandske turister som kommer hit til lands – og som immigranter – for å komme seg vekk fra problemer hjemme.

I perioden 1999–2005 kom et betydelig antall russiske statsborgere, hovedsakelig med tsjetsjensk bakgrunn, til Norge for å søke beskyttelse mot overgrep i Russland. I hele den postsovjetiske perioden har det også vært relativt mange russiske kvinner som har kommet til Norge for å gifte seg norsk. Man regner med at 7–8 % av befolkningen i Sør-Varanger er av russisk herkomst, og mye av den voldsomme økningen skyldes migrasjon fra nærliggende russiske områder. Innflyttede russere i Norge har etter 1991 vært en av de raskest voksende innvandrergruppene – i januar 2007 bodde det i Norge 11 338 personer av russisk opprinnelse. Kanskje kan denne menneskelige kapitalen bidra til at forholdet mellom Norge og Russland bedres etter den foreløpig siste – og forhåpentligvis korte – «nedkjølingen»?