Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk

Kenya: Valgfusk og opptøyer

Publisert: 24. feb. 2008

Det relativt vellykte landet Kenya i Øst-Afrika har i den senere tid fått mye negativ oppmerksomhet i massemedia. Biler og boliger som er satt i brann og rasende folkemasser som kaster stein og svinger lange kniver, har dominert nyhetsbildet i ukevis. Mange er forundret over denne utviklingen. Bildet av Kenya som et stabilt, ungt demokrati har slått sprekker.

Tilsynelatende begynte urolighetene etter valget 27. desember 2007. Det skulle velges president, parlament og kommunestyrer på samme dag. Kenya har et utpreget presidentstyre hvor presidenten er både statsoverhode og regjeringssjef og har vide fullmakter etter grunnloven. Derfor var interessen konsentrert om presidentvalget. Forut for valget var det en intens valgkamp mellom de to viktigste kandidatene: den sittende presidenten Mwai Kibaki og utfordreren Raila Odinga.

En tredje kandidat, Kalonzo Musyoka, stilte også til valg, samt seks andre uten særlig betydning. Et nytt fenomen i Kenya var regelmessige meningsmålinger utover høsten, fra tre ulike institutter. Målingene varierte litt som meningsmålinger gjerne gjør, men viste stort sett at Odinga hadde et forsprang og trolig ville vinne. Dette skapte store forventninger hos hans tilhengere.

2: Valget i 2007

Partisystemet i Kenya er ustabilt, om man overhodet kan tale om et partisystem. Det er meget lett å danne et nytt parti og få det registrert. Det er et mylder av registrerte partier, om lag 130, men ikke alle var aktive i valgkampen. Det dannes koalisjoner som varer en stund og som ofte sprekker senere, særlig etter et valg. Før 2007-valget ble det dannet to konkurrerende hovedsammenslutninger av partier:

  •  Party of National Unity (PNU) ledet av den sittende presidenten, Kibaki, og
  •  Orange Democratic Movement (ODM), med Odinga i spissen. En tredje kraft av en viss betydning var Orange Democratic Movement – Kenya (ODM-K), med Musyoka som leder.

Valgordningen er slik at den kandidaten som får flest stemmer, blir valgt. Det kreves m.a.o. ikke absolutt flertall, dvs. 50 prosent eller mer. For å bli president må man også være valgt inn som medlem av parlamentet. I tillegg må man ha minst 25 prosent av stemmene i 5 av de 8 provinsene i landet. Det siste kravet er ment å sikre en viss representativitet på landsbasis – altså en viss geografisk og dermed etnisk bredde i representasjonen.

I nominasjonsprosessen var det mye vold. Å bli valgt til parlamentet gir stor uttelling fordi månedslønnen er på om lag 64 000 kroner. Dertil kommer en rekke tillegg for transport, representasjon mm. Kenyanske parlamentarikere er blant de best betalte folkevalgte i verden. Da er det ikke rart at mange ønsker å prøve seg, selv om en valgkamp koster mye. Mange ble vraket av sine respektive partier, men de henvendte seg da til småpartiene som sto parat med de nødvendige nominasjonspapirene. Valgloven tillater ikke kandidater som er uavhengige av partier.

Valgkommisjon

Valget i 2007 var det fjerde siden flerpartistyre ble gjeninnført på begynnelsen av 1990-tallet. Alle valg i Kenya administreres av en valgkommisjon med et sekretariat – Electoral Commission of Kenya (ECK) – som skal være uavhengig. De 21 kommisjonærene oppnevnes av presidenten etter samråd med opposisjonen. Etter en hel del kritikk for sin håndtering av valgene i 1992, 1997 og 2002 hadde ECK opparbeidet seg et rykte som profesjonell og pålitelig. Valgkommisjonens leder, Samuel Kivuitu, ble ansett for å være en mann av integritet og uavhengighet. Alt lå til rette for et fritt og rettferdig valg.

3: Grundige valgforberedelser

Valgkampen var hard og store pengesummer ble brukt på folkemøter, valgmateriell så som ballonger, luer, T-skjorter o.l., samt på reklame i radio og tv og på gigantplakater av kandidatene. Aldri før har det vært brukt så mye penger på en valgkamp i Kenya, og mange stilte spørsmål om hvor disse pengene kom fra. Det er ingen restriksjoner på pengebruk eller bidrag. På FM-radiostasjoner og tv var det talløse programmer og debatter med kandidatene og kommentatorer. Det var enkelte tilløp til valgrelatert vold, særlig i nominasjonen. Spesielt syntes det å gå ut over kvinnelige kandidater. Men det var ikke politisk vold i stor skala før valget. Selve valgdagen forløp rolig i det meste av landet.

Valgdeltakelsen var rekordhøy. Opptellingen av stemmene skjedde i omlag 27 000 valglokaler under overvåking av utenlandske og kenyanske observatører, og under partiagentenes vaktsomme øyne. Valgfunksjonærene hadde fått grundig opplæring og utførte sin jobb samvittighetsfullt. Resultatet ble lest opp i hvert valglokale og ført inn i et skjema som partiagentene undertegnet. Fra valglokalene ble de forseglede urnene med stemmesedlene oppi transportert til et større lokale i hver valgkrets. Systematisk ble resultatene fra hvert av valglokalene for president- og parlamentsvalgene lest opp og notert utover natten. Etter endt opptelling ble så resultatet for hver valgkrets kunngjort, godkjent av partiagentene og ført inn i et spesielt skjema.

4: Likevel valgfusk

Det var under overføringen av resultatene fra de 210 valgkretsene til ECKs hovedkvarter i Nairobi at problemene startet. Først fikk mistanker næring om at ikke alt var som det skulle da det dro ut med sammenregningen av resultatene i Nairobi. Valgkommisjonens leder sa åpent at flere av valgfunksjonærene hadde «forsvunnet» med de offisielle opptellingslistene – en temmelig utrolig innrømmelse.

Under overføringen av resultater fra en del valgkretser til hovedkvarteret har det klart foregått valgfusk. Stemmetallet for den sittende presidenten ble systematisk forfalsket og oppjustert. Det har trolig vært mulig gjennom et samarbeid mellom enkelte av kommisjonærene og folk i sekretariatet. I to av valgkretsene der EU hadde observatører, ble det ved kontroll oppdaget at Kibakis stemmetall var blitt betydelig påplusset.

Da det endelige resultatet av presidentvalget ble kunngjort i et lukket lokale hvor kun den statlige kringkastingen var til stede, viste de «justerte» tallene at Kibaki hadde «vunnet» med knapp margin. Dernest ble Kibaki på rekordtid igjen innsatt som president; man glemte til og med å spille nasjonalsangen! I ettertid har valgkommisjonens leder sagt at han handlet under press og at han ikke var sikker på om Kibaki hadde vunnet valget.

5: Et delt folk

Valget delte befolkningen i to. ODM med Odinga i spissen hevdet at Kibaki «stjal» valgseieren ved hjelp av fusk og ville først ha en ny opptelling av stemmene. Kibakis leir hevdet på sin side at valget hadde gått rett for seg og at hvis noen var misfornøyd, måtte de gå rettens vei. Sett med etniske øyne støttes Kibaki av sin egen tallrike folkegruppe, kikuyu, samt de nær beslektede folkene embu og meru. Disse gruppene bor stort sett i Sentralprovinsen og rundt Kenyafjellet.

Etter valget har kambafolket som i presidentvalget støttet sin egen kandidat, Musyoka, sluttet seg til Kibaki da Musyoka fikk vise-presidentstillingen.

Opposisjonen omfatter etnisk sett folkegruppene vest i landet: luo, luhya og kalenjin. ODM har også betydelig støtte på kysten og i Nordøstprovinsen. Opposisjonen står også sterkt i alle de største byene.

Det kan se ut som om konflikten er rent etnisk. Men det er ikke slik at folk fra ulike etniske grupper flyr i strupen på hverandre. Tvert imot har det vært vanlig med giftermål på tvers av etniske grenser, særlig i byene. Likevel er det riktig å si at etnisk tenkning er utbredt hos vanlige folk. Det finnes et utall vitser og historier som taler sitt tydelige språk om hvordan ulike folkegrupper ser på hverandre. Kikuyuene oppfattes av andre som pengekjære utbyttere og hjerteløse handelsfolk. Men de oppfatter seg selv som driftige og hardtarbeidende.

På tilsvarende vis oppfattes luoer av andre grupper som tiltaksløse uten evne til å investere i produktiv virksomhet, mens de ser på seg selv som intellektuelle. Sannheten er ikke så endimensjonal. Men så lenge dette er utbredte oppfatninger i folkedypet, vil mange handle politisk på dette grunnlaget. Et etnisk hat er tilsynelatende kommet til overflaten på en måte som har sjokkert mange.

6: Under de etniske motsetningene

Selv om etnisk tilhørighet og lojalitet er en levende realitet i Kenya, har slike holdninger ofte et materielt grunnlag. Det etniske bosettingsmønsteret sammenfaller gjerne med geografiske skiller. Luo-folket bor hovedsakelig rundt Viktoriasjøen, mens kikuyufolket som nevnt bor i Sentralprovinsen. Luhyaene bor i vest mot grensen til Uganda, mens kalenjin bor i Riftdalen.

De etniske motsetningene har historiske røtter tilbake til kolonitiden under England. Hvite bosettere slo seg ned i de beste jordbruksområdene med kolonistatens beskyttelse og fordrev den opprinnelige befolkningen. Etter uavhengigheten i 1963 ble de «løst ut» med britiske bistandspenger. Den nye regjeringen under Jomo Kenyatta – en kikuyu – sørget for at mange fikk jord tilbake, men i den prosessen var det også mye korrupsjon. Det førte til at den økonomiske og politiske eliten skaffet seg store jordeiendommer.

Så mye som 80 prosent av landet er halvørken. Om lag halvparten av den dyrkbare jorden eies av 20 prosent av befolkningen. Ca. 13 prosent er jordløse. I et land hvor det store flertallet livnærer seg av landbruk, er tilgang til jord derfor det mest eksplosive politiske spørsmålet i dagens Kenya. Daniel arap Moi – en kalenjin – som tok over presidentembetet i 1978 etter Kenyattas død, gjorde lite for å omfordele jord. Det samme gjelder Kibaki i hans regjeringstid. Ingen av de politiske lederne etter uavhengigheten har forsøkt å håndtere jordspørsmålet på en måte som kunne dempet motsetningene. Det er disse unnlatelsessyndene Kenya betaler dyrt for i dag.

Kartet viser største folkegruppe(-r) i forskjellige deler av Kenya.

Men det er ikke bare tale om fordeling av jordeiendommer. Staten forvalter skatteinntekter som fordeles mer eller mindre rettferdig. Statlige embeter er viktige fordi de gir innflytelse over fordelingen av disse ressursene. Gjennom staten kan ressurser kanaliseres til områder som tidligere er blitt forsømt, eller til områder som tidligere er blitt favorisert. Penger går gjerne til skoler, veier, helsestasjoner og liknende i områdene topplederne kommer fra. Det oppleves som urettferdig. Og når det oppleves systematisk over lang tid, bygger det seg opp bitterhet og sinne. Det er ingen tvil om at luofolket føler bitterhet over å ha blitt sveket gjentatte ganger.

Raila Odinga støttet Kibaki ved valget i 2002 mot tidligere president Moi, angivelig fordi det i en ny grunnlov skulle opprettes en statsministerpost for Odinga. Det skjedde ikke. Kibakis folk i regjeringen saboterte det grunnlovsforslaget som kom ut av en grundig folkelig prosess. Kibaki lanserte sitt eget utkast, som riktignok ble nedstemt i en folkeavstemning i 2005.

7: Menneskelige lidelser

Tallet på drepte etter valget er usikkert, men det har trolig nådd 1000. Enda flere er blitt alvorlig såret eller lemlestet. Om lag 300 000 personer er blitt fordrevet fra sine hjemsteder og bor nå i leirer. De internt fordrevne ble oppfattet som «fremmede» der de bodde. Derfor ble de jaget bort av folkegrupper som mener de selv har rett til den jorden de opprinnelig eide før «inntrengerne» kom. Til dels har myndighetene og krefter i det sivile samfunnet kommet dem til hjelp med forsyninger av mat og andre nødvendigheter, godt hjulpet av FN-organisasjoner. Det er en menneskelig tragedie verden er vitne til.

Tegnign: politicalcartoons.com

Kibaki - hvor mye hold er det i beskyldningene om at han "stjal valget"?

Varemangelen internt i Kenya rammer i første rekke småkårsfolk, særlig i slumstrøkene i byene. De er avhengig av tilførsel av mat og andre forbruksvarer hver eneste dag fordi de ikke har eget jordbruk å støtte seg på. Dels er det ikke varer å oppdrive fordi transporten av mat inn til byene hindres, dels er prisene gått i været fordi etterspørselen er stor og tilbudet lite.

Selv om krisen først og fremst er politisk, har den alvorlige økonomiske følger med ringvirkninger også i naboland. Ødeleggelsene er omfattende, selv om det foreløpig er vanskelig å beregne omfanget. Bygninger og boliger er brent ned, viktig infrastruktur som veier og jernbaner er delvis ødelagt. Eksportvarer som te, kaffe, blomster og andre hageprodukter blir ikke transportert fra produsentene til utskipingsstedene. Turismen, som er en av de viktigste kildene til utenlandsk valuta, har opplevd en dramatisk nedgang. Hotellene på kysten og i viltparkene får stadig avbestillinger.

Kenya er et viktig transittland for handel med nabolandene Uganda, Rwanda, Burundi, Den demokratiske republikken Kongo og Sør-Sudan. I havnebyen Mombasa ved Det indiske hav har det hopet seg opp med konteinere. Lastebiler gjennom Kenya er ofte blitt stoppet og enten stukket i brann eller plyndret. Bensin føres i rør fram til Kisumu, Eldoret eller Nakuru for så å bli lastet om til tankbiler. Bare få av dem kommer videre. Resultatet er bensinmangel i Uganda og andre naboland. Og Kenya taper transittinntekter.

8: Hva er løsningen?

Det foregår nå mekling under ledelse av tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan. Den er vanskelig fordi partene står steilt mot hverandre. I første omgang er det om å gjøre å få slutt på volden og ødeleggelsene. Dernest må det dannes en overgangsregjering som også omfatter representanter for opposisjonen. Et tenkelig kompromiss med maktdeling vil blant annet måtte innebære

  •  en ny statsministerpost og at presidenten må gi fra seg deler av sin myndighet. Det forutsetter en grunnlovsendring,
  •  sannsynligvis en form for desentralisering av styret,
  •  at valgspørsmålet må løses, trolig gjennom nyvalg innen en gitt dato og administrert av en helt ny valgkommisjon,
  •  at Kenya må ta fatt på en møysommelig prosess for å lege sårene fra de siste ukene. Målet må være å gjenskape et samlet land, som ikke er splittet i over 40 folkegrupper,
  •  at langsiktige tiltak må settes i verk for å rette opp historisk urettferdighet, særlig knyttet til jordfordeling, men også andre typer ressurser og tjenester.