Russiske nasjonalister vs vestvendte siden Den kalde krigens slutt

Russland definerer seg selv som en stormakt i relasjon til Europa og Vesten. Den første delen av artikkelen sporer hvordan en fortelling om storhet fokusert på å være en del av nåværende europeiske sivilisasjon ga etter for en fortelling om hvordan Russland er stort gjennom sin overlegenhet for et Europa som nå er rottent og dekadent. Den førstnevnte fortellingen la til rette for samarbeid med Europa og Vesten, mens den andre la til rette for konfrontasjon. Den andre delen av artikkelen argumenterer for at Russlands overlegenhetskompleks ikke er holdbar i lengden. Det er vanskelig å se hvordan Russland, i møte med det formative strukturelle presset fra statsssytemet, vil kunne opprettholde sitt overlegenhetskompleks. En stat som ikke innretter seg på den måten at den enten kan få anerkjennelse som en stormakt ved sette ting igjennom og/eller ved å bli etterlignet av andre, vil sannsynligvis ikke kunne opprettholde den statusen. Kostnadene med å bevare stormaktsstatus uten radikal politisk og økonomisk endring ser ut å til å vokse raskt. Hvis Russland ønsker å bevare sin status, trengs det en helomvending. En slik helomvending kan imidlertid i seg selv ikke være en tiltrekkelig løsning, for hvis Russland ikke gjør noe med de grunnleggende årsakene til dets oppfattede mindreverdighet vis-a-vis Europa, vil Russlands sykliske skifter mellom en vestliggjørende og en fremmedfiendtlig posisjon være dømt til å fortsette.

• Utgivelsesår: 2017
• Språk: Norsk, bokmål
• Sider: 3 - 17
• Volum: 29
• Hefte: 3/4
• Tidsskrift: Arr. Idéhistorisk tidsskrift