Skidmore og Johnson / CC BY-SA 2.0

KANDIDATER: Trump, Cruz, Kasich, Clinton og Sanders kjemper om å bli president i USA.

Valg i USA – betydning for Midtøsten

Publisert: 31. mars 2016

USA har gjennom tiår hatt en sterk hånd på rattet i styringen av Midtøsten. Går det mot kursendring med en ny president bak spakene?

Nominasjonsprosessen ruller framover i USA. På republikansk side har flere kandidater for lengst takket for seg. På demokratisk side har den i grunnen bare vært en tvekamp. Men har verden og analytikerne blitt bedre i stand til å se hvor det bærer hen – for eksempel hvordan amerikansk Midtøsten-politikk vil se ut fra 2017? Neppe. Til det spriker det for mye mellom begge partiers kandidater.

I artikkelen The US Presidential Election and its Implications on Middle East Policy  (NUPI Policy Brief) tar Sigurd Neubauer for seg kandidatene og hvordan de har posisjonert seg i noen sentrale Midtøsten-spørsmål.
Men først: Hvor viktig er Midøsten i amerikansk utenrikspolitikk? Har området samme betydning etter at oljesand og -gass kan gjøre USA til en netto eksportør av petroleumsressurser? Her vil nok mange kontre ved å vise til det sterke og spesielle forholdet mellom USA og Israel.

Trump – et hestehode foran

Per 1. april virker riktignok Donald Trump – og Hillary Clinton – å ha et godt grep om hvert sitt kandidatur. Av disse er Trump langt den vanskeligste å plassere, uberegnelig som han er. På den ene siden vil han «forby muslimer å komme til USA» – det utsagnet er neppe særlig egnet til å bringe ham i dialog med parter i Midtøsten. Han har også omtalt atomavtalen med Iran som horribel.

Sigurd Neubauer påpeker dessuten at Trump har erklært seg nøytral i den israelsk-palestinske konflikten. Det er i strid med sedvanlig GOP-ortodoksi, slik også Trumps motstand mot Irak-krigen var.

Med sin ganske så selvfinansierte valgkamp er Trump – motsatt konkurrentene – heller ikke særlig avhengig av sterke sponsorer, som tradisjonelt ønsker gjengjeld fra en nyvalgt president. Egenfinansieringen kan fristille ham for eksempel overfor den sterke Israel-lobbyen. Dette er momenter som tilsier at neokonservative neppe er de som først blir kallet til en eventuell ny Trump-administrasjon, ifølge Neubauer.

Hillary – USAs første kvinnelige president?

Tross nyanseforskjeller i framtoning og i noen enkeltsaker mellom Clinton og Obama, antar Neubauer at Clinton i det store og hele vil føre en utenrikspolitikk lik eller nær opp til Obamas. Obamas anti-IS-orientering og atomavtale med Iran vil nok bli opprettholdt. Det samme gjelder det nære forholdet til Israel, tross elendig personkjemi mellom Obama og Nethanyahu.

Så spørs det om Clinton vil være like tilbakeholden som Obama når det gjelder å fremme landets interesser med militære virkemidler. Ifølge NY Times kan hun virke mer handlingsorientert enn Obama. Iallfall har denne relative militære tilbakeholdenheten til Obama bidratt til at republikanerne ser han som viktig rot til USAs «declining power». Derfor vil flere av dem «make America great again», noe som kan borge for en mer aktivistisk utenrikspolitikk. Kan Clinton føle seg tvunget til å bli med på en slik kurs?

Hva med resten av kandidatfeltet?

Cruz og Kasich er de to andre gjenværende republikanske kandidatene. Cruz er favoritten til Tea Party-delen i det republikanske partiet, mest Israel-vennlig og sterkest i klypa overfor både IS og atomavtale samt mest forståelsesfull overfor «utradisjonelle forhørsmetoder» og haukepolitikk.

Både Cruz’ (og Trumps) til dels ekstreme posisjoner har fått noen til å spørre seg om Ohio-guvernør John Kasich kan bli en slags «dark horse» på partikonventet i juli. Først og fremst dersom GOPs partiledere finner ut at de ikke kan servere Trump eller Cruz til velgerne, men heller den mer moderate Kasich. I så fall handler de i tråd med meningsmålinger i USA; de gir Kasich best muligheter i konkurranse med en presidentkandidat Clinton eller Sanders.

På demokratisk side har Sanders i hovedsak fokusert hjemlige politiske spørsmål med store og voksende sosiale og økonomiske forskjeller. Dette fokuset kan i seg selv indikere det mange forventer av ham, nemlig en mer innadvent amerikansk utenrikspolitikk, blant annet med en viss motstand mot økt frihandel. Med sin jødiske bakgrunn vil Sanders eventuelt bli den første ikke-kristne presidentkandidat.  I likhet med Clinton har heller ikke han markert særlig avstand til Obamas utenrikspolitikk.

Som med tidligere amerikanske valg: Det eneste som er sikkert, er at alt er usikkert og vanskelig å forutse.