Bildet viser nordiske flagg

TRANSATLANTISK FORUTSETNING: Det er åpenbart at nordisk samarbeid må utvikles innenfor, og i samspill med andre internasjonale rammer, og ikke utenfor, skriver Ulf Sverdrup.

Nordisk renessanse

Publisert: 19. mai 2016

Forrige uke hadde president Barack Obama innkalt til et nordisk toppmøte i Det hvite hus. Det er flere grunner til at det nå er stor interesse for Norden i USA, skriver Ulf Sverdrup i DN-kronikk.

Med en ny sikkerhetspolitisk situasjon har de nordiske lands strategiske plassering fått økt betydning, med tanke på Russland, Baltikum og Østersjøen, såvel som i nord.

Fordi det er sterke tendenser til fragmentering i Europa, fremstår også Norden som et stabilt område som burde kunne bidra positivt og mer aktivt til europeisk samhold og lederskap.

Topper rangeringer

Mange ser også med interesse på hvordan de nordiske landene har lykkes med å høste gevinster av globalisering, samtidig som de har hatt målrettede tiltak mot de gruppene som taper eller marginaliseres av globaliseringen.

De nordiske landene topper internasjonale rangeringer innenfor global konkurransekraft, åpenhet, innovasjon og FNs Human Development Index med mer. Det er ikke tilfeldig at Bernie Sanders har nordiske land som sine forbilder.

Fordeler med samarbeid

President Obama skal også selv være fascinert av Norden. I det bredt anlagte intervjuet i The Atlantic (anbefales), fremgår det at han titt og ofte sukker til sine kolleger: «If only everyone could be like the Scandinavians, this would all be easy».

Presidenten har latt seg fascinere av at de nordiske landene har en nøktern og pragmatisk problemløsende stil, og at de har et stort engasjement for internasjonale fellesgoder knyttet til for eksempel klima, fattigdom, nedrustning, likestilling og fred.

Et tettere nordisk samarbeid ville trolig gjort at de nordiske landene i større grad kunne ha sikret sine interesser, og at de i større grad ha satt et større preg på utviklingen i Europa og globalt.

Betydelig samlet kraft

Hver for seg, er de nordiske landene små og ganske ubetydelige i en internasjonal målestokk, men samlet er de en betydelig kraft.

Norden har tilsammen 26 millioner innbyggere, men utgjør samlet sett verdens 12. største økonomi, rett bak India og Russland, og foran Sør-Korea og Spania. 0,3 prosent av verdens befolkning bor i Norden, men de representer nesten to prosent av verdens bnp.

Nordisk samarbeid har stor legitimitet og folkelig oppslutning, og oppfattes ofte som naturlig. På en rekke områder har det nordiske samarbeidet vært vellykket, men det finnes hindre for et virkelig omfattende og effektivt nordisk samarbeid.

I internasjonale rammer

Det er åpenbart at nordisk samarbeid må utvikles innenfor, og i samspill med andre internasjonale rammer, og ikke utenfor. Det europeiske og det transatlantiske er ikke alternativer til det nordiske.

Snarere er det en forutsetning.

At Sverige og Finland ikke er med i Nato, mens Danmark, Norge og Island er, hindrer et tettere forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid. Tilsvarende gjelder for EU. Når Norge og Island ikke er med i EU, mens de andre nordiske er, utgjør dette en stor begrensning for et velfungerende nordisk samarbeid på mange områder.

De nordiske landene har forsøkt å overkomme disse institusjonelle skrankene. Norge og Island er «nesten medlemmer» av EU, mens Sverige og Finland er å regne som «nesten medlemmer» av Nato. De nordiske har intense interne konsultasjoner og omfattende informasjonsutveksling, men når alt kommer til alt, forblir noen utenfor EU og noen utenfor Nato.

Et kraftfullt nordisk samarbeid kan først skje dersom Sverige og Finland søker medlemskap i Nato, og Norge og Island søker medlemskap i EU.

Betydelige interessemotsetninger

Et annet hinder for det nordisk samarbeid har vært at det har vært omfattet med liten interesse og status. I en periode har mange sett det som mer spennende å søke samarbeid med land i fjernere strøk, heller enn med våre naboer.

Vi ser også at en generasjon av «nordister» nå er i ferd med å takke av, mens det ikke er bygd opp en ny generasjon som kan ta samarbeidet videre. Det er heller ikke til å stikke under en stol at det på noen områder også er betydelige interessemotsetninger, slik migrasjons- og grensepolitikken har synliggjort.

Aktualisert nordisk samarbeid

Kanskje kan vi nå stå foran en ny nordisk renessanse. Noen av de ytre forholdene peker i den retning. I den nye geopolitikken spiller nærområdene en større rolle. USA ønsker tettere nordisk samarbeid, og i EU er det nå rom for at de nordiske kan bidra med lederskap og reformer. Økonomisk omstilling og press på offentlige budsjetter bidrar også til å aktualisere nordisk samarbeid.

Det er likevel de nordiske landene, og de indre politiske forhold, som vil bestemme retningen og ambisjonene i det videre. Det pågår nå en livlig debatt i Sverige og Finland om Nato-medlemskap. Utfallet er usikkert, men tradisjonelle posisjoner og argumenter revurderes. Noen avklaring kommer neppe før det svenske valget i 2018. I Norge er det ingen som diskuterer EU-medlemskap. Neste år tar Norge over ledelsen av det nordiske samarbeidet. Tør man tenke tanken om å lage et kraftfullt nordisk samarbeid?

Denne kronikken sto først på trykk i Dagens Næringsliv fredag 13. mai 2016.