Robin Tphoto/Creatve Commons/CC BY-NC-ND 2.0

DEBATT: Vi må i etterkant av Paris ha en debatt om hvor mye av samfunnets ressurser vi vil bruke på sikkerhet, og hvor mye vi vil bruke på annen velferd, mener NUPI-direktør Ulf Sverdrup.

De vanskelige spørsmålene

Publisert: 18. nov. 2015

Angrepene i Paris har rystet oss alle. På sikt blir to spørsmål særlig viktige: Sikkerhet og integrering, skriver NUPI-direktør Ulf Sverdrup i DN-kronikk.

For det første, har vi en riktig balanse mellom sikkerhet og velferd i våre samfunn?

I Europa har vi lenge vært vant til at de fleste av våre ressurser går til å finansiere velferdsgoder. Ytre og indre trusler har ikke vært fremtredende, og vi har brukt relativt lite ressurser på å bekjempe slike.

Vi ser nå at truslene mot våre samfunn øker, ikke bare fra IS, men også fra andre makter.

Forsvarsbudsjettene har i de fleste europeiske land vært synkende de siste år. Samtidig har vi lenge sett at kostnadene med å anskaffe nytt materiell og utstyr er raskt økende. Et økende gap mellom trusler og kapasiteter har konsekvenser for vår sikkerhet.

Indre sikkerhet koster også. Erfaringene viser at når man står overfor et stort antall mulige terrorister, er det svært krevende å velge ut de som representerer den største trusselen. Frankrike er et av de land som har brukt aller mest ressurser på å bekjempe terror, og de har betydelig kapasitet, både innenfor etterretning og politi. Men terrorangrepet i Paris viser at selv deres ressurser trolig fortsatt er for knappe.

Å styrke kapasiteten er ikke bare et spørsmål om økonomi. Det handler også om vår vilje til å få istand et sterkere internasjonalt og europeisk samarbeid, og det handler om vår vilje til å innskrenke egen frihet. Det synes derfor åpenbart at vi i etterkant av Paris igjen vil måtte ha en debatt om hvor mye av samfunnets ressurser vi vil måtte bruke på sikkerhet, og hvor mye vi vil bruke på annen velferd.

Det andre store spørsmålet knytter seg til integrering. Mange spør om det er mulig å ha et fredelig og trygt samfunn der muslimer og andre europeere kan leve sammen. Dette har vært et tema i lang tid. Migrasjonsbølgen i Europa og terrorangrepene i Paris har aktualisert dette krevende politiske spørsmålet.

En forskningsrapport fra tyske Bertelsman Stiftung (Religion Monitor – Special study of Islam), publisert i vinter, kaster lys over noen av de formidable utfordringene. Tyskland er et land som har ca. fem prosent muslimer, og det er også i utgangspunktet færre spenninger knyttet til integrering enn i Frankrike. Studien kartlegger muslimers holdninger til det tyske samfunn, og tyskeres holdninger til islam og muslimer. Data ble samlet inn i 2012 og 2014, altså før Charlie Hebdo og Paris angrepet.

Den gode nyheten er at studien viste at et stort flertall av muslimer i Tyskland følte tilknytning til den tyske stat og samfunn. Omkring 90 prosent var for eksempel positive til demokrati, og et stort flertall er også tolerante til andre religioner og våre livsformer.

Over tid synes det også som muslimer blir mer positive til tyske verdier. Det synes derfor som om deler av integreringen later til å fungere. Men undersøkelsen viser også det som ikke fungerer.

Mens muslimer blir stadig mer som tyskere, har tyskere stadig mer frykt og skepsis mot muslimer. Studien viste at mer enn halvparten av tyskere mente at islam representerer en trussel (57 prosent), og enda flere mente at islam var uforenlig med en «vestlig verden» (61 prosent). Undersøkelsen viser også at nesten halvparten av tyskere mener at muslimer gjør at de føler seg som fremmede i eget land.

Én av fire mente også at muslimer ikke skulle få innvandre til Tyskland. Skepsisen var sterkere i 2014 enn i 2012.

Frykten for islam var sterk i alle deler av det tyske samfunn, på både venstre- og høyresiden, i alle økonomiske lag, og i alle utdannelsesgrupper. Den viktigste konfliktreduserende faktoren syntes å være personlig kontakt mellom muslimer og tyskere. Men undersøkelsen viste også at det i realiteten var svært få arenaer og møteplasser mellom majoritetsbefolkningen og de muslimske minoritetene.

Dersom denne undersøkelsen er representativ, ikke bare i Tyskland, men også for Europa og Norge, illustrerer den hvilke formidable utfordringer vi står overfor. Den svært lille gruppen med muslimer som er knyttet til radikal islam og som tyr til vold, slik vi har sett i Paris, bidrar trolig til forsterke frykten ytterligere.

Det følger derfor noen klare og langsiktige politiske konsekvenser av Paris. For det første må vi se på balansen mellom sikkerhet og velferd. For det andre må vi erkjenne at islam er en del av Europa og Norge, at de fleste muslimer er støttende til vårt samfunn, og at det haster å skape effektive møteplasser.

Paris kan ha gjort arbeidet vanskeligere, men det er samtidig blitt viktigere.

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv.

Ulf Sverdrups kronikk sto først på trykk i Dagens Nærinsliv 17. november 2015.