Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk
Foto: Saul Loeb/AFP/NTB Scanpix

Hundre pappfigurer av Facebook-gründer Mark Zuckerberg ble satt opp utenfor Kongressen i USA i protest mot desinformasjon i sosiale medier. 

Kan demokratier hackes?

Publisert: 9. mai 2019

Før det amerikanske valget i 2016 ble Hillary Clintons e-poster stjålet av russiske hackere. Også Brexit-avstemningen samme år og det franske presidentvalget i 2017 ble forsøkt manipulert gjennom hacking eller annen digital påvirkning. Er vår teknologiske hverdag en trussel mot frie og demokratiske valg?  

Trusselen cyberangrep utgjør mot demokratier er «like farlig som skytevåpen og tanks», ifølge EU-kommisjonens leder, Jean-Claude Juncker. Russisk innblanding i det amerikanske valget i 2016 debatteres fortsatt heftig i mediene verden over. Her hjemme advarer Etterretningstjenesten mot russisk innblanding i norske valg. Hvordan ble påvirkning av valg den vestlige verdens mareritt? Og hva har Facebook med saken å gjøre? For å svare på det, starter vi med å gå tilbake i tid.

Ulike former for påvirkning av politiske prosesser har eksistert så lenge mennesker har drevet med politikk. Det trenger ikke være noe negativt, og i bunn og grunn handler demokratiet nettopp om påvirkning: Politiske partier konkurrer om å overbevise flest mulig velgere om at deres politiske program er det mest fornuftige, og bruker ulike virkemidler for å lykkes med dette. Likevel er vi avhengige av at alle følger de samme reglene for hvilken påvirkning som er tillatt, og hvilken som ikke er det.

Når påvirkning bryter med disse reglene, eller når andre stater forsøker å blande seg inn i folkeavstemninger i det skjulte, er det mer problematisk. Selv om denne typen påvirkning ikke nødvendigvis har så mye effekt, kan det avgjøre jevne valg eller føre til at befolkningen mister tillit til det politiske systemet. Muligheten til å påvirke et lands politikk kan derfor bli for fristende. Det ble særlig tydelig under den kalde krigen: Den ideologiske kampen mellom USA og Sovjetunionen utspilte seg først og fremst i andre land, hvor begge supermaktene forsøkte å øke sin innflytelse. En studie fra 2016 har anslått at minst én av supermaktene blandet seg inn i hvert niende valg i løpet av den kalde krigen.

Bilde av Putin og TrumpFoto: Evan Vucci/AP/NTB Scanpix

Russlands innblanding i USAs presidentvalg i 2016 har blitt heftig debattert de siste årene. Bør Donald Trump takke Vladimir Putin for valgseieren?

Måten slik påvirkning gjøres på endrer seg også hele tiden, og teknologisk utvikling åpner for nye måter å påvirke valg på. For eksempel hadde utviklingen av trykkekunsten stor betydning for spredningen av religiøse og politiske ideer under reformasjonen på 1500-tallet. Med trykking av bøker kunne man nå mye bredere grupper enn tidligere, og pamfletter kunne deles ut direkte til befolkningen. Dette endret måten politisk kommunikasjon foregikk på, og dermed også metodene for påvirkning.

I nyere tid er det særlig den økte bruken av sosiale medier og andre former for digital kommunikasjon som har hatt stor innvirkning. Hvordan påvirkning er annerledes i moderne digitale samfunn, og hva dette har å si for demokratiet, er store og vanskelige spørsmål det er vanskelig å finne svar på.

2: Hvorfor frykter vi dette nå?

Når valgpåvirkning nå har blitt et tema som får stadig mer oppmerksomhet, skyldes det en rekke omstendigheter.  Politiske debatter i mange vestlige land blir stadig mer betente, noe som har fått mange til å bekymre seg for valg i større grad enn tidligere.

Samtidig har formålet med påvirkningen endret seg: Under den kalde krigen forsøkte både USA og Sovjetunionen å overbevise om at deres politikk og ideologi hadde de beste løsningene, men i nyere tid har målet i mye større grad vært å sabotere valg og skape usikkerhet. Dette er grovt sett forskjellen på propaganda, hvor man ønsker å oppnå et bestemt utfall, og desinformasjon, hvor man kun ønsker å spre forvirring og mistillit. De siste årene har detvært flere eksempler på digital påvirkning av valg, med det amerikanske presidentvalget i 2016 og Brexit-avstemningen samme år som de mest kjente eksemplene.

Sett sammen med den teknologiske utviklingen, har dette gjort at påvirkning igjen er et hett tema. Digitalisering muliggjør flere ulike typer påvirkning, men det er særlig tre risikoer som har fått stor oppmerksomhet den siste tiden:

  • Direkte valgfusk ved å hacke maskinene som skal telle eller ta imot stemmer
  • Hacking av partier og valgkamper for å sabotere dem
  • Desinformasjon som bruker ulike virkemidler for å skape forvirring og konflikt i et samfunn

Hva disse risikoene egentlig er, og hvordan demokratier kan beskyttes mot dem, skal vi se nærmere på nå.

3: Stjele valg digitalt

Stadig flere land bruker ulike former for datamaskiner når det avholdes valg. Den mest utbredte formen er å bruke datamaskiner til å telle stemmer. Andre bruksområder er registrering av stemmer i valglokalene, og i noen tilfeller har man testet ut valg over internett som et alternativ. Under stortingsvalget i 2013 ble stemming over internett testet i Norge, men det har ikke blitt innført. Estland er derimot et eksempel på et land hvor det er mulig å stemme over internett.

Flere eksperter på informasjonssikkerhet er skeptiske til denne type valg, de mener det er vanskelig å forhindre at andre land kan tukle med stemmene. Den største risikoen knytter seg til at uønskede kan være i stand til å få full tilgang til stemmeapparatet, og i verste fall være i stand til å fjerne eller endre stemmer. Dette skjer ved at personer, stater eller organisasjoner oppdager en ukjent «feil» i dataprogrammet som kan brukes til å få kontroll over stemmemaskinen. Hvis denne feilen er alvorlig nok, vil de ha mulighet til å endre eller fjerne stemmer, uten at noen merker det i ettertid. I mars 2019 ble det kjent at man hadde oppdaget nettopp en slik sårbarhet i det sveitsiske stemmeprogrammet som skulle brukes senere i år.

Den beste formen for beskyttelse mot denne typen påvirkning er like enkel som den er gammel, nemlig den klassiske papirstemmen. Ved å sørge for at alle velgere avgir en papirstemme, enten i stedet for eller i tillegg til digitale stemmer, kan man oppdage forsøk på juks i ettertid. 

via GIPHY

4: Hacking og lekking

En annen metode for påvirkning foregår ved å stjele sensitiv data for så å publisere det offentlig, såkalt «doxing». Målet med slike lekkasjer er ikke å endre stemmene ved et valg, men å forandre velgernes mening om en kandidat eller parti. Ved å hacke datamaskiner til for eksempel politiske partier kan man få tilgang til sensitiv informasjon. Hvis man så gir informasjonen til media, som igjen skriver om den, kan man sette et parti eller en kandidat i et negativt lys.

Det var dette som skjedd med presidentkandidat Hillary Clinton i 2016, da valgkampanjen hennes ble hacket av russisk etterretning. Serverne som ble hacket inneholdt flere tusen e-poster som ble samlet opp og stjålet. Flesteparten av e-postene inneholdt dagligdags og uinteressant informasjon, men flere av dem fikk Clinton og hennes parti til å framstå uærlige. Denne informasjonen ble delt med nettstedet Wikileaks, som publiserte e-postene uten å avklare hvor de kom fra.



Hvordan massemediene forholder seg til den lekkede informasjonen er avgjørende for om denne type påvirkning skal lykkes. Under valgkampen i USA førte de stjålne e-postene til at avisene skrev flere saker som satte Clinton i dårlig lys. Det ga motkandidat Donald Trump en fordel senere i valgkampen. Hvor mye informasjonstyveriet hadde å si for at Clinton tapte presidentvalget er omstridt, men de fleste eksperter er enige i at dette hadde en viss betydning. Særlig at amerikanske medier spredde informasjonen uten å forklare hvor de kom fra, er blitt kritisert i ettertid.

Det er vanskelig å forhindre denne type påvirkning. I valgkamper og politiske partier er det mange involverte og begrensede ressurser. Dette gjør det krevende å unngå at noen blir hacket. Selv om det er mye partier kan gjøre for å sikre sine datasystemer, er det kanskje viktigste tiltaket mot «doxing» bevissthet i mediene rundt bakgrunnen for lekket informasjon.

Et godt eksempel er forsøket på å påvirke presidentvalget i Frankrike i 2017 gjennom å  lekke informasjon fra valgkampen til presidentkandidat Emmanuel Macron. For å beskytte seg mot denne typen angrep hadde Macrons ansatte bevisst laget falske dokumenter for å forvirre hackerne. Det hjalp også at franske medier valgte å ikke skrive om innholdet i e-postene, slik at lekkingen av informasjonen fikk begrenset effekt. Macron vant valget.

5: «Fake news» og propaganda i sosiale medier

Den digitale utfordringen for demokratiet som har fått størst oppmerksomhet, er bruken av sosiale medier til å fremme forvrengte eller falske påstander. Dette omtales ofte som «fake news», men det er et upresist begrep som brukes ulikt av forskjellige grupper. Ofte brukes automatiserte kontoer («boter») til å gjøre disse falske påstandene mer synlige, eller til å løfte fram ekstreme meninger i en politisk debatt. Ved å forsterke budskapet med «boter», kan synspunkter framstå mer utbredte enn de virkelig er, og dermed få større aksept i befolkningen.

Denne typen påvirkning kan dytte et valg i en bestemt retning, skape konflikt ved å øke avstanden mellom to politiske grupper og brukes til å fremme mer ekstreme versjoner av et synspunkt. Automatiske kontoer har blitt brukt til å spre konspirasjonsteorier og falske nyheter for å destabilisere land og øke mistilliten til tradisjonelle medier.

Automatiske kontoer kan også brukes til å hindre velgere å stemme, ved å gi de uriktig informasjon om hvordan de skal stemme, eller ved å gi inntrykk av at det ikke er noe poeng å stemme. Etterforsking etter Brexit-avstemningen i 2016 har vist at både automatiserte og utenlandske sosiale medier-kontoer bidro til å gi EU-motstanderne kunstig mye oppmerksomhet.

Samtidig gjør moderne dataanalyser det mulig å nå en liten gruppe velgere med et budskap som er skreddersydd for deres oppfatninger, såkalt «micro-targeting». Ved at velgere kommenter, liker eller deler noen budskap mer enn andre, kan man hele tiden forbedre budskapet. Dette gjør at påvirkning i dag er mye mer effektiv enn tidligere. Dette er ikke ulovlig i seg selv, men når det brukes for å spre falske nyheter eller halvsannheter, kan det få store negative konsekvenser. 

Det er vanskelig å slå fast hvor stor effekt slike påvirkningskampanjer har. Selv om det er godt dokumentert at det var utstrakt bruk av desinformasjon både under Brexit-avstemningen og det amerikanske presidentvalget i 2016, er det uenighet om hvor stor effekt disse kampanjene hadde. Siden slik påvirkning foregår på Facebook og Twitter, som sjelden deler data om sine brukere, er det både vanskelig å fastslå hvor omfattende problemet er, og å komme med mottiltak som hjelper.

Etter mange negative medieoppslag har Twitter og Facebook vært mer åpne for egne tiltak og statlige reguleringer som demmer opp for desinformasjon. Mer og tydeligere faktasjekking i tradisjonelle, redaktørstyrte medier kan også bidra til å avsløre skjulte påvirkningskampanjer. Men det kanskje viktigste mottiltaket er bevissthet i befolkningen om falske nyheter og feilinformasjon.



6: Hva betyr digital valgpåvirkning for demokratiet?

Overgangen fra analoge til digitale medier og folkeavstemninger endrer måten valgpåvirkning gjøres på. Særlig sosiale medier har revolusjonert måten nyheter og meninger kommuniseres på: Der det tidligere var noen få redaktørstyrte massemedier som formidlet hendelser i inn- og utland, er det nå et uendelig antall nettverk og grupper med ulike interesser som deler nyheter seg imellom.

Internett og sosiale medier fjerner også avstand som en hindring. Analog påvirkning krevde at man hadde støttespillere lokalt i landet eller regionen man ville påvirke, mens man i dag kan lage falske brukerkontoer som framstår lokale, selv om de ikke er det.

Som tidligere nevnt er det vanskelig å fastslå hvor stor effekt ulike former for valgpåvirkning har hatt. At det er så mange ulike meninger om hvor stor betydning digital påvirkning har, er også en utfordring i seg selv. Folkeavstemninger kan i verste fall avgjøres av digital innblanding fra andre land. Det vil svekke velgernes tillit til demokratiet som styringsform. Faren for dette øker av at det så langt ikke eksisterer noen gode verktøy for å måle om forsøk på digital påvirkning lykkes eller ikke. For at den demokratiske prosessen skal fungere, må velgere ha tillitt til at flertallet faktisk bestemmer. Anklager om påvirkning og juks kan være svært ødeleggende for dette.