Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk
Foto: Boris Vergara/DPA/NTB Scanpix

Hvem er president i Venezuela? Opposisjonspolitiker Juan Guaidó mener det er ham, men Nicolás Maduro, som har vært president de siste seks årene, ser ingen grunn til å gi fra seg makten. 

Hva skjer i Venezuela?

Publisert: 22. feb. 2019

Hvem er president i Venezuela? Opposisjonspolitiker Juan Guaidó mener det er ham, men Nicolás Maduro, som har vært president de siste seks årene, ser ingen grunn til å gi fra seg makten. Nå ser det imidlertid ut til at økonomisk krise, matmangel og press fra stormakter og naboland vil framprovosere en løsning. Men hvilken løsning vil venezuelanerne ende med?  

For å forstå hva som skjer i Venezuela må vi fortelle en historie om hvordan presidentene har sentrert mer og mer makt rundt seg selv og svekket de demokratiskeinstitusjonene. Historien begynner med olje.

2: En oljestat i krise

Helt fra 1920-åra har Venezuela produsert mye råolje. Venezuela har i dag verdens største kjente oljereserver, og 97 prosent av eksportinntektene kommer fra olje.

Oljeinntektene gjorde Venezuela til et av Latin-Amerikas mest velstående land. I 1976 ble oljen nasjonalisert, og statlige oljeselskapet Petróleos de Venezuela (PDVSA) ble etablert. Tanken var at mer penger skulle komme venezuelanerne til gode, men mye forsvant i korrupsjon og tilfalt eliten. Da oljeprisene stupte på 1980-tallet havnet Venezuela i en dyp krise. Regjeringen måtte gå til Det internasjonale pengefondet (IMF) og be om kriselån. Det fikk de på betingelse av at statens utgifter ble kuttet. Det gikk hardt ut over de fattige, og da de demonstrerte for bedre kår i 1989, svarte politiet med vold. Flere hundre mennesker ble drept i tragedien, som har fått navnet Caracazo.

Det var i kjølvannet av denne situasjonen at Hugo Chávez, oberstløytnant i hæren, forsøkte å gjøre et statskupp i 1992. Det mislyktes, men i 1998 stilte han som presidentkandidat i valget, og vant. Chávez ønsket å fordele oljepengene bedre, og begynte raskt med sosiale programmer blant annet for å gi folk bedre tilgang på mat, helsetjenester, skolegang og bolig. For å styre næringslivet innførte man kontroller på priser på varer og kjøp av utenlandsk valuta.

Foto: Public domain

Hugo Chávez døde av kreft i 2013 og ble etterfulgt av Nicolás Maduro. 

Sammen med økte oljepriser på 90-tallet, bidro de sosiale programmene til at fattigdommen gikk ned. Myndighetene finansierte delvis sosialpolitikken direkte fra oljeselskapet, men de investerte lite i å finne ny olje. Samtidig ble det tatt opp store lån. Manglende investeringer og omfattende korrupsjon førte til at oljeproduksjonen falt. Da oljeprisen igjen begynte å synke i 2014, ble myndighetene desperate og begynte å trykke mer penger for å dekke statens utgifter. Det førte til inflasjon, og IMF beregnet inflasjonen til å være på over en million prosent i 2018. Dette kalles hyperinflasjon. Alt ble veldig dyrt og folks lønninger ble plutselig ikke verdt noe.

Økonomien i Venezuela, målt i bruttonasjonalprodukt (BNP) krympet med 44 prosent mellom 2013 og 2018. Da både oljeproduksjonen og oljeprisen sank hadde ikke staten penger til å importere. Importen av varer ble derfor halvert mellom 2012 og 2015, noe som skapte stor mangel på mat og medisiner.

Etter 2015 har vi ikke offisiell statistikk på hvor omfattende fattigdommen i landet er, men en uavhengig rapport fra de største universitetene i landet viste imidlertid at 87 prosent av befolkningen levde i fattigdom i 2017. Barnedødeligheten økte med 40 prosent mellom 2010 og 2017, og tilfellene av malaria, tuberkulose og HIV økte raskt. Krisen fikk mange til å flykte fra landet, og FN anslår at omtrent tre millioner venezuelanere har reist.



3: Juan Guaidós erklæring

Når det gikk så dårlig, hvorfor kunne ikke folk velge en ny regjering? For å forstå det, må vi gå litt tilbake i tid. Venezuela har formelt hatt demokrati siden 1958. Etter omfattende korrupsjon og klientelisme (bytte av politisk lojalitet mot penger og tjenester), ble tilliten til demokratiet og de to store politiske partiene (AC og COPEI) etter hvert sterkt svekket. Mange satte sin lit til Hugo Chávez, som vant valget i 1998. Han satte i gang en prosess for å endre grunnloven. Den nye grunnloven la vekt på at alle borgerne skulle sikres sosiale rettigheter og få delta i politikk, blant annet gjennom lokale råd og folkeavstemninger. Den ga folk rett til å organisere en folkeavstemning som kan trekke tilbake et presidentmandat midt i perioden, et såkalt gjenkallsreferendum. Men grunnloven ga også presidenten stor makt.

Hugo Chávez kom fort på kant med den gamle økonomiske eliten, særlig da han forsøkte å få kontroll over det statlige oljeselskapet PDVSA. Opposisjonspolitikere, næringslivseliten og noen militære forsøkte i 2002 å avsette Chávez i et kupp.  Det mislyktes, og etter dette ble de politiske frontene i landet enda steilere. Chávez sørget for å få støtte fra de militære ved å gi dem en viktig rolle i politikken.

President Chávez ga seg selv stadig mer makt, og han fjernet begrensningene på hvor lenge én person kunne beholde presidentmakten. Men Chávez var svært populær, særlig blant de fattige, og han vant presidentvalgene i 2000, 2006, og 2012 med god margin. Chávez døde av kreft i 2013. Hans utpekte etterfølger, Nicolás Maduro, vant presidentvalget som ble organisert i etterkant.

Foto: Eneas De Troya/CC BY 2.0

Nicolás Maduro mener han er president i Venezuela. Det er blant annet opposisjonen og USA uenig i. 

I 2015 var det imidlertid opposisjonen som vant valget på nasjonalforsamlingen med to tredjedels flertall. Men før den nye forsamlingen tiltrådte, ble 13 høyesterettsdommere byttet ut med regjeringslojale dommere. Den nye høyesteretten hevdet at opposisjonens representanter fra nasjonalforsamlingen var valgt med fusk. Derfor ville den ikke godkjenne noen av vedtakene som ble gjort. Det gjaldt blant annet forsøk på å blokkere Maduros løsning på den økonomiske krisa: å ta opp nye lån.

Misnøyen med regjeringen vokste. I 2014 ble det organisert massedemonstrasjoner mot matmangel, korrupsjon, og den omfattende kriminaliteten i landet. 43 mennesker ble drept, og hundrevis arrestert.  Regjeringen startet en dialog med opposisjonen, men det ble ingen avtale.

Etter nye demonstrasjoner i 2017 bestemte Maduro å nedsette en grunnlovgivende forsamling, med representanter fra ulike distrikter, men også utvalgte yrkesgrupper og andre grupper. I realiteten ble den grunnlovgivende forsamlingen helt dominert av «chavistene», avdøde Chávez’ og dermed også Maduros støttespillere. Denne forsamlingen hadde i prinsippet makt over alle andre institusjoner i landet. Nasjonalforsamlingen var nå fratatt all makt, både lovgivende og økonomisk. Samtidig ble mange opposisjonsledere fengslet eller fradømt retten til å drive politikk.  

Når makten nå var enda tettere samlet omkring president Maduro, ble både lokal- og delstatsvalg avholdt raskt i 2017. Presidentvalget, som skulle ha vært avholdt i desember 2018, ble fremskyndet til mai. Det hadde mange uregelmessigheter, og ingen internasjonal valgobservasjon.

Maduro vant valget med 64 prosent av stemmene, men verken opposisjonen, nabolandene, EU eller USA anerkjente valget. Derfor anerkjente de heller ikke Maduros andre valgmandat som begynte 10. januar 2019. Ifølge grunnloven skal presidenten i nasjonalforsamlingen overta som president i 30 dager, før det skrives ut nyvalg, dersom landet ikke har en president som regnes som gyldig. Det var grunnen til at Juan Guaidó, president i nasjonalforsamlingen, erklærte at han var landets rettmessige president og fikk støtte av blant annet EU-landene, Brasil og USA. Kina og Russland er derimot uenige i dette og framholder at det er Maduro som fortsatt er landets rettmessige president.



4: USA og andre utenlandske aktørers rolle

Det er i dag tre stormakter som har spesielle interesser i Venezuela i dag.

USA har tradisjonelt hatt en viktig rolle i landet, og har fremdeles store interesser. Venezuela var inntil ganske nylig USAs fjerde viktigste oljeleverandør. I tillegg er det sikkerhetspolitisk viktig for amerikanerne å holde seg inne med Venezuela på grunn av landets lange karibiske kyst.  Venezuela er på sin side avhengig av USA både for å få raffinert oljen sin, og fordi de har stor gjeld til private finansinstitusjoner i USA. Likevel har forholdet mellom USA og Venezuela vært dårlig helt siden Hugo Chávez kom til makten. I 2015 erklærte USA at Venezuela var en «nasjonal sikkerhetstrussel» og en rekke sanksjoner har ført til at Venezuela ikke kunne reforhandle sin store statsgjeld, noe som ville vært vanlig i krisesituasjoner.

Bildet viser President Trump på vei inn i et fly.Foto: NTB Scanpix

USAs president Donald Trump har tatt tydelig side i den politiske krisen i Venezuela. Amerikanerne har store interesser i landet.  

Det er Kina som har reddet Venezuela fra total økonomisk kollaps. Kina har lånt Venezuela om lag 65 milliarder dollar. Noen av lånene er betinget av kontrakter for kinesiske selskaper i Venezuelas infrastruktur og oljeproduksjon. Fordi mye blir nedbetalt i form av olje, har Kina interesse i at Venezuela får opp produksjonen. Russland er den tredje stormakten med interesser i Venezuela.

Russland søkte nye allierte etter at forholdet til vesten ble vanskelig, særlig etter krisen i Georgia (2008) og Ukraina (2014). Etter at USA innførte våpenembargo mot Venezuela i 2006, ble venezuelanerne en av Russlands viktigste våpenkunder. De senere årene har Russland også investert i oljeindustrien og gitt 17 milliarder i lån. Russerne ønsker dermed at Maduro fortsetter, men også at økonomien kommer på fote igjen.

5: Hva med de militære?

Da Juan Guadió ble erklært som president 23. januar 2019, var det et frieri til de militære. De militære har som nevnt hatt en viktig rolle i venezuelanske politikk, også som forsvarer av demokratiet, og 23. januar ble valgt fordi det er årsdagen for et kupp mot diktatoren Marcos Pérez Jiménez i 1958. Dette markerte starten på en lang demokratisk periode i Venezuelas historie

Både Chávez og Maduro har brukt utallige metoder på å holde seg inne med de militære, som nå omfatter nesten 500.000 personer. Blant annet utnevnte Maduro rundt 1.000 nye generaler og ga de militære kontroll over tolv ministerposter. I dag kontrollerer hæren blant annet utdelingen av bokser med mat (CLAP-boksene), som ble innført i 2016 for å motvirke matmangelen. De kontrollerer også tollvesenet. Begge deler gir gode muligheter for korrupsjon. Det er også vist at grupper blant de militære er involvert i ulovlig virksomhet, som narkotikahandel.

Myndighetene i Venezuela har også begått omfattende brudd på menneskerettighetene de siste årene, blant annet vilkårlig arrestasjoner, tortur og drap. Selv om det er spesialenheter innen politiet som har stått for flest overgrep, har det ført til  at også deler av de militære styrkene har blitt svært upopulære. Mange militære lider imidlertid like mye under lave lønninger, vold og matmangel som folk flest. Derfor ønsker mange et skifte, og noen har gjort opprør. Men så langt har militærledelsen vært lojale til Maduro.

6: Hva kan bli løsningen?

Meningsmålinger viser at de aller fleste venezuelanere (mellom 70 og 80 prosent) ønsker en endring, og mener Maduro må gå. Bare noen ganske få ønsker at dette skal skje ved bruk av militærmakt, og enda færre ønsker en utenlandsk militær intervensjon. Spørsmålet er nå hvordan å få til en fredelig løsning.

Sammen med sine allierte i utlandet prøver opposisjonen først å presse Maduro med økonomiske sanksjoner. Han vil få store problemer med å holde staten gående, inkludert betale sine militære. For det andre forsøker man å få inn nødhjelp mot Maduros vilje, via Colombia, Brasil og karibiske øyer. Maduro hevder at det ikke er noen humanitær krise i landet og at man ikke trenger nødhjelp. Dessuten mener han at nødhjelpen som nå opposisjonen vil ha inn i landet er en fordekt invasjon. De militære må nå bestemme seg for om de skal de skal slippe inn sårt tiltrengt hjelp eller om de skal være lojale overfor Maduro. Det kan skape voldelige situasjoner, særlig i grenseområdene til Colombia, der mange ulike væpnede grupper opererer.  

I tillegg foregår det intenst diplomati. Både opposisjonen og USA har bekreftet at de har direkte samtaler med hæren. Nabolandene og EU prøver å få til forhandlinger mellom partene De setter som krav at nødhjelp, nyvalg og etablering av en overgangsregjering er på agendaen. Mexico har valgt en litt annen vei og ønsker også å megle, men uten å sette krav om hvordan agendaen skal se ut.

Opposisjonen er i en langt sterkere posisjon for å forhandle med regjeringen nå enn tidligere. Den står både mer samlet, og har mye sterkere internasjonal støtte. Foreløpig er det åpent hva vi kan få se i ukene og månedene som kommer: statskupp, militærkonflikt, men også regimekollaps og forhandlinger om en overgang til et nytt regime.