Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk

Nobels fredspris for 2012 til Den europeiske union (EU)

Publisert: 26. nov. 2012

Den europeiske union er blitt tildelt Nobels fredspris for 2012. Nobelkomitéen begrunner tildelingen bl.a. med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa». For å løfte fram at EU også har bidratt til fred det siste året − et av kriteriene i Alfreds Nobels testamente − viser komiteen til at EU har bidratt til å styrke forsoningsprosessen på Balkan.

Det er stor enighet om at EU har bidratt til fred og stabilitet i Europa siden andre  verdenskrig. Noen reagerer likevel på at EU får prisen i en tid da Unionen står midt en dyp politisk og økonomisk krise og med en rekke tegn på sosial uro. Den internasjonale finanskrisen har rammet EU hardt; det har til og med vært antydet at krisen kan komme til å true hele integrasjonen.

2: Med storkrigen som tankevekker

Tanken om fred, forsoning og samarbeid mellom tidligere fiender ble unnfanget under den andre verdenskrig. Krigens grusomheter hadde skapt et sterkt ønske om å forhindre en ny storkrig på kontinentet. I motsetning til etter første verdenskrig anså seiersmaktene det som særlig viktig å få Tyskland integrert i et tettere europeisk samarbeid. Ved fredelig å reintegrere Tyskland forsøkte de å forebygge en eventuell tysk revansjisme.

Den 9. mai (senere feiret som Europadagen) 1950 la den daværende franske utenriksministeren Robert Schuman fram en plan med et viktig forslag utarbeidet av embetsmannen og diplomaten Jean Monnet. Ettersom kull og stål var de viktigste innsatsfaktorer i den tids krigsindustri, gikk forslaget ut på å etablere en felles infrastruktur for slik produksjon. Denne skulle føre til at en ny storkrig mellom Frankrike og Tyskland ikke bare ble utenkelig, men også praktisk umulig. Ved å styrke samarbeidet mellom medlemslandene skulle enkeltmennesker, selskaper og stater i større grad få felles interesser, som pekte bort fra krig og konflikt.Med slike tanker som bakteppe ble Den europeiske kull og stålunionen vedtatt i 1951 og opprettet i 1952.

HHD12_22Tidslinje

Et annet nyskapende aspekt ved Schumanplanen var det institusjonelle rammeverket (beslutningsorganer …), som hadde klare trekk av overnasjonalt samarbeid. Dette rammeverket skulle bli en modell for de senere EF-organene. De seks landene som ble med fra starten var, i tillegg til Frankrike og Tyskland, Italia og de tre Benelux-landene. Alle seks ligger midt i et historisk kjerneområde for strid i Europa og sentralt på det europeiske fastlandet.

Samarbeidet ble etter hvert utvidet og endte i 1957 opp under paraplyavtalen Romatraktaten. Denne kom dermed til å omfatte:

  • Kull- og stålunionen (EKSF), som allerede eksisterte
  • Et økonomisk fellesskap (EØF), som var nytt
  • Euratom – en atomenergiorganisasjon som også kom til nå.

I 1965 ble regelverkene for henholdsvis EKSF, EØF og Euratom tilpasset hverandre, og underlagt paraplybetegnelsen De europeiske fellesskapene(EF).

Ved å styrke samarbeidet mellom medlemslandene på ulike nivåer skulle de europeiske statene i økende grad bli gjensidig avhengig av hverandre, forplikte seg overfor hverandre og dermed minske sannsynligheten for krig og konflikt. Det hele begynte altså med et  tettere samarbeid over landegrenser innenfor de sektorene som sto sentralt i produksjonen av våpen (kull og stål).

Etter hvert ble samarbeidet utvidet: Økonomisk samarbeid på stadig flere saksområder og økt handel mellom medlemslandene skulle bidra til integrasjon og fredelig sameksistens. Slik er det også blitt – for det har ikke vært krig verken mellom de seks første eller andre medlemsland i EF/EU, som er kommet til seinere. Opprettelsen av det indre marked (1993) og en felles valuta (1999) kan også forstås i en slik sammenheng.

Ett element i integrasjonen er det regionale samarbeidet med pengeoverføringer over EU-budsjettet fra sterke regioner til svakere. Især har dette bestått i støtte til jordbruket og utbygging av vei- og jernbane (infrastruktur) i næringssvake deler av EU-området. Mange vil si at at overføringene har bidratt til utvikling, vekst og velferd – det vil si faktorer som kan fremme fred. Gitt finanskrise og sosial uro i EU, er det nå et spørsmål om EUs evne til regional utjevning vil bli svekket – iallfall på kort sikt.

3: Den kalde krigen slutter, en politisk union oppstår

Murens fall og den kalde krigens slutt førte til at forslag om ytterligere integrasjon og utvidet samarbeid ble fremmet. Traktaten om den politiske union som ble undertegnet i Maastricht i 1992, var ett svar på slike forslag. Den politiske unionen omfattet dermed

  • det økonomiske fellesskapet (EF) inkludert et indre marked,
  • et mål om en Felles Utenriks- og Sikkerhets-Politikk (FUSP)
  • et samarbeid om rettslige forhold samt justis- og politisamarbeid.

Samarbeidet på de to siste områdene var i første omgang et mellomstatlig samarbeid med krav om enstemmighet mellom medlemsstatene som grunnlag for beslutninger. På lengre sikt var målet at også disse områdene skulle underlegges felles beslutningsorganer. Dette har vist seg vanskelig å gjennomføre og er bare delvis blitt realisert.

HHD12_22SymbolKulStaal

I tillegg til å fordype samarbeidet besluttet medlemslandene også å fortsette den rent geografiske utvidelsen av unionen. I 2004 kom en gruppe tidligere kommunistiske stater i Øst-Europa med i EU. Disse landene hadde da vært gjennom en periode på mer enn 10 år med kvalifisering for medlemskap. På bakgrunn av dette opptaket har flere påpekt at 2004 kunne ha vært et riktigere tidspunkt for tildeling av fredsprisen til EU.

4: Utvidelse som fredsskaping

Mot et bakteppe av økonomisk integrasjon og politisk samarbeid som virkemiddel for å fremme fred, vekst og stabilitet var EU åpen for å utvide samarbeidet til land i øst. Men ikke uten videre. Land som ville med, måtte tilpasse seg traktatgrunnlaget i EU. Noe annet ville kunne føre til for store spenninger i unionen. Konkrete retningslinjer for denne tilpasningen ble i 1993 nedfelt i de såkalte Københavnkriteriene – krav søkerland må oppfylle før de eventuelt kan bli medlemmer. I en gradvis overgang fikk landene hjelp fra EU med å overkomme problemer underveis.

Københavnkriteriene kan grupperes i forskjellige hovedområder:

  1. POLITISKE: stabile institusjoner som garanterer demokrati, respekt for rettsstat og menneskerettigheter og for beskyttelse av minoriteter
  2. ØKONOMISKE: en fungerende markedsøkonomi og evne til å møte konkurransepress og markedskravene i unionen
  3. PLIKTER OG VISJONER: evne og vilje til å etterleve pliktene som følger med medlemskap, inkludert tilslutning til målene om politisk, økonomisk og monetær union.
  4. ADMINISTRATIVT: I 1995 kom det til et krav om at søkerland må ha tilstrekkelig administrativ kapasitet − en offentlig administrasjon som klarer å gjennomføre og forvalte EU-lovgivningen, dvs. etterleve et avtaleverk de har underskrevet.

I flere runder har stadig nye land i øst fått løfter om og utsikter til å kunne bli med i EU. Den første og største runden med utvidelser fant sted i 2004. I neste runde kom Romania og Bulgaria med i 2007.  Og Kroatia blir medlem i 2013.

HHD12_22Utvidelser

Flere land på Vest-Balkan befinner seg nå i prosess som kan ende opp med medlemskap innen få år. Mange vil si at denne tilpasningsprosessen har bidratt til å styrke de kreftene i disse landene som  støtter opp under  Københavnkriteriene.  Slik kan EU sies å ha bidratt til å dempe konflikter. Gjennom å vise til Københavnkriteriene har nasjonale politikere kunnet styre sine land i retning av kontakt og forsoning mellom parter som i 1990-årene delvis lå i krig med hverandre. Dette har fremmet stabilitet på Balkan.

Styresmakter, andre politiske aktører og folk flest har innsett at nasjonalisme og undertrykking av minoriteter vil gjøre medlemskap i EU mye vanskeligere. Og arbeidet med å tilpasse seg til kriteriene pågår fortsatt. Kroatia blir medlem i 2013, Montenegro innleder forhandlinger og Serbia er blitt kandidatland, dvs. at landet nå har mulighet til å starte forhandlinger om medlemskap. Dermed synes Nobelkomiteen å ha sine ord i behold når den i tildelingen også trekker fram EUs stabiliserende rolle på Balkan.

5: Naboskapspolitikken og utvidelsesprosessen

Mange mener det er grenser for hvor geografisk omfattende EU kan bli, og det er mulig at institusjonene nå nærmer seg sin tålegrense. EU har derfor utviklet en naboskapspolitikk (ENP) hvor hovedmålet er å bidra til fred og stabilitet i nabolandene til EU gjennom partnerskapsavtaler og økonomisk bistand. Mye tyder på at naboskapspolitikken kan ses på som en videreføring av EUs fredsprosjekt.

Naboskapspolitikken ble lansert i 2004. Målet var å unngå at det ble skapt nye skillelinjer mellom et utvidet EU og landene utenfor. Politikken omfattet fra starten av EU på den ene siden og 16 land (i øst og sør). ENP er en bilateral politikk mellom EU og det enkelte partnerland med mål å sikre så tett integrasjon som mulig mellom de to.  I tillegg støttes politikken av ulike regionale samarbeidsinitiativ som for eksempel «Eastern Partnership» i øst og Middelhavsunionen i sør.

ENP har ikke utviklet noen standard avtale for disse landene, men det finnes likevel noen fellestrekk. Helt sentralt i ENP står en handlingsplan mellom EU og hvert enkelt naboland. Den spesifiserer politiske og økonomiske reformer over en periode på 3−5 år. Disse planene bygger på allerede eksisterende avtaler mellom EU og partnerlandet men går lenger i å tilby politisk tilknytning, tettere økonomisk integrasjon, økt mobilitet og mer folk-til-folk-samarbeid. 

Gjennom naboskapspolitikken tilbyr EU sine naboer et privilegert partnerskap basert på gjensidig forpliktende verdier som demokrati og respekt for menneskerettigheter, rettsstatprinsipper, godt styresett, markedsøkonomi og bærekraftig utvikling. Ambisjonsnivået avhenger av i hvor stor grad det enkelte land slutter seg til disse felles europeiske verdiene.  Naboskapspolitikken er dermed et langt svakere instrument enn utvidelsesprosessen. Den innebærer en belønning i form av medlemskap dersom kandidatene lever opp til opptakskravene, jf. Københavnkriteriene.

Det store spørsmålet blir dermed hvor effektiv denne politikken er, når utsikt til medlemskap ikke er et tema for samarbeidet. Den pågående økonomiske og sosiale krisen i EU kan imidlertid ha svekket EUs tiltrekningskraft i nabolandene.

6: EU og ytre sikkerhet

Den viktigste grunnen til at EU er blitt tildelt fredsprisen, er at integrasjonsprosessen i seg selv synes å ha vært fredsskapende. Men EU spiller også en viktig rolle som sikkerhetspolitisk aktør utenfor kontinentet gjennom sin innsats for å forebygge konflikter og håndtere kriser rundt omkring i verden. Til tross for Maastricht-traktatens nyvinninger på utenriksfeltet, viste unionen seg å være handlingslammet da voldelige konflikter oppsto under oppløsningen av Jugoslavia på 1990-tallet.

HHD12_22BokForside

Den gangen evnet EU ikke på egen hånd å ta affære mens massakre og krigshandlinger foregikk i egen bakgård. Den manglende handlekraften ble bakgrunnen for at EU-landene i Amsterdamtraktaten ytterligere forsterket unionens sikkerhetspolitiske rammeverk. Innenfor dette ble det i 2001 etablert en europeisk forsvars og sikkerhetspolitikk (ESDP/CSDP). Siden denne ble opprettet, har EU gjennomført nær 30 operasjoner – de fleste har vært sivile krisehåndteringsoperasjoner (bare 8 har vært militære eller sivil-militære). I tillegg iverksetter EU en lang rekke konfliktforebyggende tiltak rundt om i verden.

7: Fredspris i krisetid

Det har kommet ulike reaksjoner på at EU er blitt tildelt fredsprisen. Det er likevel forholdsvis bred enighet om at EU og integrasjonsprosessen har vært helt sentral for den historisk langvarige freden på det europeiske kontinentet helt siden andre verdenskrig. På den annen side reagerer mange på at EU tildeles en pris på et tidspunkt da unionen står midt oppi en av sine største kriser og da det til og med er knyttet en viss usikkerhet til om EU i det hele tatt vil kunne klare å løse denne krisen.

HHD12_22MedaljensToSider

Tegning: politicalcartoons.com

Samtidig kan det hevdes at krisetilstanden i seg selv gjør denne prisen ekstra viktig for EU. Den kan bidra til å løfte blikket og forstå hva EU egentlig dreier seg om. Pristildelingen kan kanskje fungere som en oppmuntring til EU og medlemstatene om å fortsette arbeidet med å løse krisen gjennom sterkere samarbeid og integrasjon heller enn det motsatte.