Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk

Midtøsten i støpeskjeen

Publisert: 14. feb. 2011

Plutselig slo flammer opp. En ung mann – godt utdannet grønnsaksselger – i Tunisia satte fyr på seg selv i fortvilelse over sine levekår og i protest mot et undertrykkende regime. Dette ble gnisten som tente flere bål i Nord-Afrika og Midtøsten og inspirerte uredde misnøyde. Store demonstrasjoner og folkelig vrede har møtt det ene regimet etter det andre. Først med sjasminrevolusjonen i Tunisia, dernest i Egypt, Jemen, Jordan og flere andre land. De styrte har over natten kastet av seg frykten og utfordret de styrende.

I Tunisia ble regimet veltet. I Egypt har president Mubarak måttet trekke seg, og endringer er på gang. Også i andre land er regimer på retrett og tilsynelatende blitt mer lydhøre overfor egen befolkning. Folkets håp er mer arbeid, tiltak mot korrupsjon og mer demokrati. Og alt dette skjer i den delen av verden som sitter med 2/3 av oljereservene og nesten halvparten av gassreservene.

2: Bakgrunn for opprøret

Midtøsten og Nord-Afrika har lenge vært kjennetegnet av høy befolkningsvekst (over 2 % per år) og svært unge befolkninger (medianalder på 20 år +-). Arbeidsmarkedet klarer heller ikke å ta opp alle dem som strømmer til og ønsker arbeid. Mange av disse unge er i tillegg godt utdannet.

Unge, velutdannete uten jobb er ingen heldig kombinasjon, verken for den enkelte eller for samfunnet. Det fungerer gjerne som en tikkende bombe under de styrende. Når disse unge i tillegg raskt mobiliserer ved hjelp av moderne kommunikasjonsmidler som internett, mobiltelefon, video, facebook, satellitt-tv (Al-Jazeera) osv., blir de lett en sosial og politisk sprengkraft for regimer som ikke evner å levere.

På 1980- og 1990-tallet stagnerte økonomien i mange arabiske land. Imidlertid har regionen i  flere år på 2000-tallet opplevd en ganske høy økonomisk vekst, gjerne over 4 prosent årlig, som i Egypt. Men veksten har blitt dårlig fordelt. Både den politiske og den økonomiske eliten har nærmest gitt blaffen i de styrte. På toppen av dette har matvareprisene steget kraftig og bidratt ytterligere til en følelse av dårligere levekår.  40 prosent av befolkningen i Egypt lever på 2 dollar per dag eller mindre. Stor nød er derfor synlig på mange hold.

Kart over Afrika og Midtøsten som viser folketall og konflikter

60 prosent av befolkningen i arabiske land er under 25 år. I dette ligger det en ungdomsbølge med krav til mange flere utdanningsplasser og arbeidsplasser – en kraftig utfordring for ethvert arabisk regime. Ute i folket råder også sterk og entydig misnøye med ledere som bare gir halvhjertet støtte til palestinernes sak. At styret i mange arabiske land er preget av korrupsjon, undertrykking og vanstyre, bidrar selvsagt til misnøyen i folket.

Egypt har levd med unntakstilstand helt siden 1981 da Mubarak kom til makten etter at forgjengeren Sadat ble myrdet i et attentat. I ly av unntakstilstanden kan presidenten blant annet sette til side sivil rett og i stedet gjøre bruk av militære domstoler. Mubarak har rådet over et formidabelt sikkerhetsapparat.

I Egypt jobbet det i 2009 1,7 millioner mennesker under innenriksdepartementet. 850 000 var politifolk og departementsansatte, 450 000 i sikkerhetspolitiet og 400 000 i det hemmelige politiet. Dette er den mest forhatte delen av regimet, og i mange andre arabiske land er situasjonen mer lik enn ulik.  Delvis er dette et undertrykkingsapparat som er blitt pumpet opp med vestlig økonomisk støtte.

3: Hva vil de? Islamisme – modernisme

Bilde av presidentene Tunisia, Egypt og Jemen

Opposisjonen både i Egypt og andre arabiske land utgjør en broket forsamling, sammensatt som den er av liberale, islamister, sosialister og mange andre. Betoningene – og de varierer fra land til land – er mange i spennet mellom

  • krav om demokrati (presse- og ytringsfrihet, frie valg, flerpartisystem …) og
  • krav om bedre materielle kår.

Ja, selv innenfor den store leiren av islamister er det store variasjoner. Noen er mer sekulært, moderne og pragmatisk orientert og ønsker å skille mellom stat og religion, andre ikke. De siste vil ha sharialover integrert i den statlige lovgivningen – altså en islamsk stat. Det muslimske brorskapet er etter mye å dømme den sterkeste og best organiserte opposisjonskraften både i Egypt og i flere andre arabiske land. Men er altså selv langt fra noen enhetlig størrelse. Denne sammensattheten i opposisjonen visste tidligere president Mubarak å spille på når han lenge sa at å gå av nå vil føre til kaos i landet.

Demonstrantene både på Tahrir-plassen i Kairo og i andre egyptiske byer har likevel syntes samstemte om følgende krav:

  • President Hosni Mubarak må gå av
  • Nasjonalforsamlingen må oppløses (og nyvalg skrives ut)
  • Unntakstilstanden må oppheves
  • En overgangsregjering må dannes
  • Grunnloven må endres
  • Rettferdige og åpne rettsprosesser må innføres

Flere av disse kravene har det nye militærstyret allerede sagt at de vil imøtekomme. Med det kan de bidra  til å opprettholde tilliten de har ute i folket.

På tampen av Mubarak-styret forhandlet styresmaktene i Egypt med tidligere visepresident Suleiman i spissen med representanter for opposisjonen – inkludert medlemmer av det forbudte Brorskapet. Det store spørsmålet da – etter at de militære har overtatt styret – synes å være hvorvidt egypterne kan få til en ordnet overgang til et mer demokratisk styre samt nødvendige politiske og økonomiske reformer.

Eller blir det et makttomrom og kaos som militære, islamister eller andre vil benytte seg av? Lenge fungerte de mektige militære tilsynelatende balansert og vennlig (det er en vernepliktshær) overfor demonstrantene. Likevel fengslet de hundretalls opposisjonelle utenfor kameraenes søkelys, noe som tyder på at de militære ikke bare har silkehansker. Når hverdagen igjen melder seg, er det dessuten et åpent spørsmål hvorvidt den egyptiske økonomien kan leve opp til alle de forventningene som er skapt.

4: Kommunikasjon i to retninger

Tunisia gikk foran og viste vei. Et brutalt undertrykkings-apparat klarte ikke å holde misnøyde menneskemasser tilbake, og presidenten måtte flykte. Egyptere – ikke mindre misnøyde – oppdaget at forhatte undertrykkings-mekanismer var mulig å komme forbi. Gjennom modig, standhaftig og disiplinert framferd har de i ukevis demonstrert styrke og inspirert andre i den arabiske verden til opposisjon. Likevel er flere hundre drept under opprøret.

Demonstrantene har også vært kloke. De har kommunisert sine krav til egne ledere, men i stor grad også til vestlige ledere og opinion. Krav om respekt for menneskerettigheter, kamp for demokrati og frie, demokratiske valg – gjerne med engelsk tekst på plakater – går hjem i vestlige medier og opinion. Gjennom å skaffe seg sympati og støtte utenfra kan de lettere vinne fram i kampen mot egne undertrykkende og korrupte eliter. Men de er klare på at det er egypterne og bare de som til syvende og sist skal bestemme.

Vestlige ledere kan ikke godt si nei til å støtte krav og idealer som de selv prøver å fremme overfor eksempelvis Burma, Russland, Kina, Iran og andre land. De samme lederne vet utmerket godt at arabiske ledere knapt kan sies å være demokratiske. I beste fall har de vært autokrater, i verste diktatorer. For Vesten med USA i spissen har det likevel gjerne vært greiest for egne, nasjonale energiinteresser å pleie og støtte autokrater som bidro til stabilitet i regionen, framfor å støtte en opposisjon med betydelige, kanskje toneangivende, innslag av islamister.

Hvor samstemte er de vestlige landene i sine reaksjoner overfor det som nå pågår i Midtøsten? På den ene siden har vestlige medier og ledere dramatisert hendinger og fokusert voldsomheter. Advarende røster har uttrykt frykt for at oppstanden skal gå av sporet og utvikle seg til et kaos der islamister skal ta makten og utvikle et styre à la Iran. Parallelt ser vi også uttrykk for støtte til demonstrantene og henstillinger til styrende – regjeringer, presidenter og maktapparat – om å gå av, lytte til kravene, legge om stil, gå varsomt fram osv.

5: Brohodeimperialisme og dilemma

Med noen unntak har arabiske regimer ofte fungert som brohoder i det amerikanske imperiet. Ledelsen har ved mange korsveier vært mer lojal mot og lydhør overfor Washington enn mot egen befolkning. I den vestlige verden har brohodeimperialismen vært like underslått og ignorert som sensuren og politistatsmetodene i mange arabiske samarbeidsland. Så har det tilsynelatende kommet som en overraskelse på de fleste at det vakre turistlandet Egypt viste seg å være så fullt av undertrykking. Men brohodeimperialisme og undertrykking er to sider av samme sak.

Utviklingen setter USA i et fundamentalt dilemma. På den ene siden ser vi uavhengighetserklæringen og bildet av landet som en «shining city on the hill» (USA som et lysende eksempel for alle verdens land). Dette er ikke bare et amerikansk ideal, men har også blitt en del av hele menneskehetens fellesarv. På den andre siden ser vi de politiske og økonomiske interessene i USA som i 50 år har vært basert på regimer som fornekter disse verdiene. «Det amerikanske demokratiet forutsetter at demokratiet i resten av verden undertrykkes.» (Goldfarb, New York Times, 2002). Nå åpenbares det i arabiske land et gap mellom ledelse og folk som er så stort at det knapt lar seg gjøre å spille på begge.

6: Dominoeffekt?

Allerede det at opprøret i Tunisia inspirerte til opprør og protester mot regimet i Egypt, kan tyde på en begynnende dominoeffekt i Midtøsten. Opposisjon med protester og omfattende demonstrasjoner har vi sett også i andre arabiske land: Jordan, Jemen, Syria, Algerie, Sudan og  Mauritania. Mubarak har gått av i Egypt, og Saleh i Jemen har kunngjort at han går av i løpet av måneder. I Jordan er statsministeren skiftet ut med klar ordre til den nye om politiske reformer. Betyr dette at de arabiske folkene har innledet en kraftsamling for å kaste diktatorene?  
 
 Når tidligere president Mubarak – iallfall formelt – kunne sitte ved makten flere uker etter at opprøret tok til, kunne det tolkes som et illevarslende tegn for demonstrantene. Etter den første uroen kunne det virke som om regimet hadde fått ro på seg til å trekke pusten og omgruppere med bare noen kosmetiske endringer i lederskapet. Da Mubarak den 10. februar kunngjorde at han ville fortsette som statsleder, vakte det enormt raseri. Og demonstrantene mobiliserte store folkemasser over hele landet. De kjente sin historie der opprør har tapt dynamikk og styrke før noe særlig er oppnådd. Mye avhenger nå av at opposisjonen klarer å holde trykket oppe mot militærstyret også i tiden som kommer.

I et gammelt ordtak heter det at det som skjer i Egypt, begrenser seg ikke til Egypt. Landet er et nøkkelland i Midtøsten. Det har vært det historisk – en av de første høysivilisasjoner – og er det den dag i dag. Egypt var arnestedet både for den arabiske nasjonalismen og panarabismen etter koloniveldets fall og for den organiserte muslimske bevegelsen (Det muslimske brorskapet). Dessuten ligger en av verdens viktigste transportårer  – Suezkanalen – på egyptisk område.

Vi kan spørre: Blir det virkelige, dyptgripende reformer og systemendringer eller overlever gamle regimer bare ved på overflaten å tilpasse seg nye betingelser?

7: Hvor bærer det hen?

I sjasminrevolusjonens Tunisia sitter nå en overgangsregjering under ledelse av Mohamed Gannouchi. I denne finner vi representanter fra ulike deler av opposisjonen. Nyvalg er fastsatt og politiske fanger er sluppet fri. Prosesser er i gang selv om mange fra den gamle eliten fremdeles sitter i nøkkelposisjoner.

I Egypt har flere personer vært nevnt som mulige overgangsledere inntil nyvalg (etter planen i september) kan gi et mer varig lederskap. Blant dem finner vi Amr Moussa, lederen for Den arabiske liga, og tidligere leder for Det internasjonale energibyrået (IAEA) Mohamed ElBaradei. Disse er liberale figurer som kan oppnå støtte i mange leire for å få til et noenlunde ordnet maktskifte. På sikt er det imidlertid andre og hittil mer ukjente personer som vil bekle lederposisjonene i det som hittil er blitt kalt den lederløse revolusjonen.

Oversikt som viser hvor mye USA gir til Egypt i utvikling- og militærbistand

I mediene kan vi skimte tre hovedposisjoner i spørsmålet om hvilken retning opprøret i Egypt vil ta. Posisjonene finner vi fortettet i landnavnene Burma, Iran, Tyrkia.
 
 

  1. Burma: De militære tok altså makten i Egypt den 11. februar. Slik sett er forholdene omtrent som vi ser det i dagens Burma. Egypt har tradisjon for militære på toppen av maktpyramiden; alle presidenter siden 1954 har kommet fra de militæres rekker: Nasser, Sadat og Mubarak. For Vesten kan det bli et meget vanskelig dilemma hvorvidt de kan akseptere et militærstyre i Egypt, men ikke i Burma. Men et militærstyre i Egypt kan knapt overse de strømningene ute i folket som har kommet til overflaten i de siste ukene. Den egyptiske hæren har også mye tillit i befolkningen. Den har allerede imøtekommet flere av demonstrantenes krav og sagt den vil avholde demokratiske valg samt bidra til nødvendige forberedelser for et slikt.
  2. Iran: Et styre av fundamentalistiske, udemokratiske islamister som vil ha sharialover som grunnlag for staten. Sett med de fleste vestlige øyne er dette gjerne det minst hyggelige alternativet.
  3. Tyrkia: Et styre som kan likne på dagens tyrkiske styre med det moderat islamistiske Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) ved makten under statsminister Erdogan. Her blir det skilt mellom stat og religion. Islam fungerer der mer som en overbygning for statsstyret, ikke helt ulikt kristendommens rolle for kristeligdemokratiske partier, slik vi finner dem i flere europeiske land, blant annet Tyskland.

 
 Uansett er det klart at den islamske innflytelsen i den arabiske gata er betydelig overalt. Om denne blir moderert av sekulære krefter og avstandtaken til ensrettingen i det sjiamuslimske Iran, kan Tyrkia bli et verdifullt eksempel. I Tunisia har Rachid Gannouchi allerede pekt på Tyrkia som modell og tatt avstand fra sharialover.

8: Internasjonale ringvirkninger

Ventelig vil et mer demokratisk Egypt – og mer demokrati i arabiske land – danse mindre etter amerikansk eller vestlig pipe. Demokrati slik vi kjenner det, kan knapt bli innført over natten. Ting tar tid, ikke minst når det gjelder å innføre demokrati. Vi kan imidlertid se for oss at Israel vil få et kvassere naboskap. Et nytt og mer demokratisk egyptisk regime vil måtte være mer lydhørt for pro-palestinske stemninger i folket.

Den israelsk-egyptiske freden har alltid vært en kald fred. I Egypt har profesjonsforeninger av jurister, ingeniører, leger osv. gjort nei til normalisering med Israel til et vilkår for å bli medlem. Egypt vil neppe si opp fredsavtalen med Israel, men Mubaraks medvirkning til beleiringen av Gaza kan stå for fall. Israel får dessuten 40 prosent av sin naturgass fra Egypt. Den leveransen kan også bli revurdert.

Gitt det svært nære forholdet mellom USA og Israel vil amerikanerne høyst sannsynlig søke å bremse en utvikling som skissert over. De kan for eksempel signalisere å trekke tilbake 9 milliarder kroner i årlig militær støtte. Landet har da også vaklet mellom å oppfordre til mer demokrati og advare mot kaos. Israelerne på sin side har tont flagg, og ironisk nok støttet «det eneste demokratiet i Midtøsten» autokraten Mubarak inntil han måtte trekke seg. Den store frykten er at Brorskapet får en dominerende innflytelse. Det søker de å unngå for nær sagt hvilken som helst pris.
 
 Enkelte tekstbiter er hentet fra Sverre Lodgaards artikkel Når brohodene faller, Dagbladet 03.02.2011