Rapport

Internasjonal valgobservasjon i Afrika sør for Sahara : fødselshjelp for folkestyret eller hyllest til papirdemokratiet?

Publisert: 20. juni 2016
Sammendrag:

Internasjonal valgobservasjon har siden inngangen til 90-tallet vært å regne for en industri i voldsom vekst. Denne utviklingen har hatt sammenheng med demokratikravene som vestlige givere innførte overfor utviklingslandene i kjølvannet av kommunismens fall i 1989. Til tross for det store antallet internasjonale observasjonsoppdrag det siste tiåret har dette feltet hittil vært lite kartlagt rent forskningsmessig, selv om en rekke empiriske kritikker har beskyldt de internasjonale organisasjonenes observasjonspraksis for å mangle nødvendig kvalitetssikring. Denne rapporten søker å bidra til en bredere og mer systematisk kartlegging av den internasjonale observasjonspraksisen i Afrika sør for Sahara på 90-tallet. Spørsmålet som danner utgangspunktet for rapporten er følgende: I hvilken grad kan man si at internasjonale observasjonsoppdrag i Afrika sør for Sahara, har vært gjennomført i tråd med internasjonale organisasjoners uttalte målsetninger på feltet? Spørsmålet knytter seg altså til internasjonale organisasjoners måloppnåelse i forbindelse med internasjonale observasjonsoppdrag. Gitt mangelen på en teoretisk utforskning av valgobservasjonsfeltet har dette forskningsarbeidet hatt et todelt mål. Det første målet har vært å forsøke å bidra til å etablere ny teori på et uutforsket felt. Det andre målet har vært å gjennomføre en empirisk analyse av fire konkrete observasjonsoppdrag, og gjennom denne avdekke om kritikken som har kommet mot enkeltstående oppdrag også vil være representativ for et bredere empirisk materiale. Mye av kritikken mot observasjonspraksisen det siste tiåret har dreid seg om mangelen på en felles standard for bedømmelsen av flerpartivalg. Det teoretiske rammeverket som utvikles i rapporten er et forsøk på å bøte på denne situasjonen. I tillegg inkluderer rammeverket et sett av egenskaper ved internasjonal valgobservasjon som anses som særlig sentralt for å sikre at observatørene faktisk får innhentet informasjon om forholdene i valgstandarden. Til sammen utgjør komponentene i rammeverket det man kan kalle en idealmodell for internasjonale observasjonsoppdrag. Selv om konklusjonen på den empiriske analysen er at måloppnåelsen til aktørene som granskes (FN, EU, Samveldet og Carter-senteret) generelt sett har vært svak, avdekker den også at det finnes visse unntak. Særlig har Carter-senteret vist at de er i stand til å kvalitetssikre et observasjonsoppdrag i relativt høy grad. Hva er så mulige årsaker til at de mer politiske aktørene har lavere grad av måloppnåelse? Kapittelet etter hovedanalysen trekker frem et mulig forklaringsperspektiv. Her pekes det på betydningen av det man kan kalle ‘konkurrerende agendaer’ i internasjonal politikk. Denne forklaringsmodellen legger til grunn at en kvalitetssikring av observasjonspraksisen ikke nødvendigvis er en førsteprioritet for de internasjonale organisasjonene i tilfeller der de har andre politiske og økonomiske agendaer, som går på tvers av den internasjonale demokratiseringsagendaen.