Bildet viser en protest mot norsk barnevern i Praha i 2016.I forgrunnen mann i halvfigur som roper og bærer plakat med påskriften "Norway is stealing children" Foto: NTB Scanpix

HARD KRITIKK: NUPI-forsker Kristin Haugevik og Cecilie B. Neumann (OsloMet) har forsket på hvordan stater håndterer internasjonal kritikk. I 2016 toppet internasjonal kritikk mot norsk barnevern seg. Her fra en demonstrasjon i Praha i januar 2016. 

Slik takler stater internasjonal kritikk

Publisert: 26. apr. 2021

Når stater og lederne deres får internasjonal kritikk, velger de typisk én av tre strategier. Men særlig diplomater velger gjerne en fjerde vei.

Lørdag 16. april 2016 er flere hundre mennesker samlet foran Stortinget i Oslo. Under slagord som «Send barna hjem nå» viser de sin motstand mot barnevernet. Ifølge arrangørene selv skal det samme dag være demonstrasjoner mot norsk barnevern i 20 andre land. Samtidig sender kringkastingskjempen BBC en kritisk dokumentar om norsk barnevern.

Påstander som at norsk barnevern kidnapper barn har fått fotfeste blant kritikere også utenfor Norges grenser. Både politikere og borgere i andre land har flere ganger fremmet kritikk av norsk barnevern, og våren 2016 har det hele toppet seg.

Hvordan skal byråkrater, politikere og diplomater håndtere slik massiv kritikk – kritikk som kan gå på statens omdømme løs? 

Verken avviser eller aksepterer

I en ny artikkel har seniorforsker Kristin Haugevik (NUPI) og professor Cecilie Basberg Neumann (OsloMet) sett på særlig den siste gruppen aktører – diplomatene. Disse velger nemlig gjerne en litt annen strategi enn dem som er kjent fra før.

- Tidligere forskning har vist hvordan stater og deres ledere møter slik kritikk ved å anerkjenne, avvise eller kontre den. Hvilken respons de velger, vil avhenge av sakens natur, av konteksten den har oppstått i og hva slags relasjon staten har til den parten som reiser kritikken. Dette er en typologi som treffer godt, men vi viser i vår artikkel at det også finnes en fjerde håndteringsstrategi, som handler om å lytte til og romme kritikken, uten å direkte avvise eller akseptere den, forklarer Haugevik.  

Funnene presenteres i forskningsartikkelen ‘Reputation crisis management and the state: Theorising containment as diplomatic mode’, som ble publisert i det prestisjetunge tidsskriftet European Journal of International Relations denne måneden.

Artikkelen er såkalt open access, og dermed gratis å lese for alle.

Diplomater i en mellomposisjon

Mens politiske ledere ofte avkreves klare svar i møte med kritikk, har diplomatene gjerne en annen rolle.

- Vårt fokus i denne studien har vært på hvordan diplomater vil havne i en mellomposisjon når det er statens hjemlige politikk som legges under lupen. Deres jobb er å være et tilretteleggende mellomledd: De skal holde kommunikasjonskanalene åpne, lytte til og kartlegge kritikken, men de vil ofte ikke selv ha handlingsrom til å gå inn verken i enkeltsaker eller i rammevilkårene rundt, sier Haugevik.

Også stater er opptatt av merkevarebygging

Hun forklarer at det finnes mange studier av hvordan stater håndterer kriser knyttet til eget territorium, ressurser eller borgere.

- Men i vår studie peker vi også på at stater også er opptatt av å ha og ivareta et godt internasjonalt omdømme. De er opptatt av merkevarebygging og hvordan de selv plasserer seg i ulike rangeringer, for eksempel. Når internasjonale aktører – statlige og ikke-statlige – fremmer kritikk som går rett i kjernen av dette omdømmet, kan det skape en usikkerhet som krever utenrikspolitisk krisehåndtering, sier NUPI-forskeren.

Diplomatene førstelinje i barnevernssaken

I barnevernssaken var det særlig politisk ledelse i Barne- og familiedepartementet og ledelsen i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) som ble konfrontert med og besvarte kritikken i offentligheten.

- Vi fant at håndteringen varierte litt over tid, men at norske myndigheter kanskje særlig var opptatt av å tilbakevise og korrigere det de så som feilaktig eller urimelig kritikk av norske barnevernspraksiser. Men det vi også så var at diplomater ved norske utenriksstasjoner i mange saker ble en slags førstelinje. De ble et kontaktpunkt og mellomledd, som skulle kartlegge, ta imot og overbringe kritikken, sier Haugevik.

Strategien diplomatene ofte bruker, kaller forskerne på engelsk ‘containment’. Det handler altså om å lytte til og romme kritikken, uten å direkte avvise eller akseptere den.

NUPI-forskeren forklarer at den ikke er helt unik for diplomater, også politiske ledere og byråkrater kan bruke den innimellom.

- Men for diplomater er dette en mer integrert arbeidsform, det er en del av det diplomatiske håndverket å bygge bro, lytte, legge egne følelser og oppfatninger til side og slik tilrettelegge for dialog og kommunikasjon. Det betyr ikke at diplomater er verdinøytrale, som en av diplomat vi snakket med understreket. Det handler mer om at de i slike prosesser etterstreber å fremstå åpne og lyttende - selv om de har et spesifikt mandat eller skal fremme en bestemt interesse.

- Kan bidra til å dempe konflikten

Når et land får internasjonal kritikk, er det flere ting som er med på å bestemme hvordan de møter denne.

- Mye tyder på at land møter internasjonal kritikk ulikt, ut fra hvem avsender er. Kritikk fra aktører man oppfatter å dele idealer og verdisyn med, vil ramme på en annen måte enn kritikk fra aktører man ikke har samme felleskap med. Autoritet er også en dimensjon. Når Norge blir dømt i barnevernssaker i den europeiske menneskerettighetsdomstolen, krever det en annen håndtering enn kritikk fra interessegrupper eller stater med barne- og familiepolitikk som skiller seg fra det norske, sier Cecilie Basberg Neumann.

‘Containment’ kan i mange sammenhenger være en god tilnærming, forklarer hun:

- I saker hvor kritikken er sterk og det er følelser involvert på begge sider, må man anta at kontant avvisning eller kontring i mange tilfeller kunne bidra til ytterligere eskalering. I slike tilfeller kan gode containment-strategier bidra til å dempe konflikten og legge til rette for dialog og kompromisser.