Foto: Viktoor Orbáns Facebook-side

VAKSINEDIPLOMATI SKAPER URO OG SPLITTELSE: «EU anklager Russland og Kina for å promotere sine egne vaksiner mens de forsøker å undergrave tilliten til vestlige vaksiner gjennom desinformasjon i sosiale medier og diplomatiet. Deres «vaksinediplomati», som søker å lage uro og splittelse i EU, har fungert utmerket i Sentral- og Øst-Europa,» skriver seniorforsker Morten Skumsrud Andersen. På bildet får Ungarns statsminister Viktor Orbán en dose av den kinesiske Sinovac-vaksinen.

KRONIKK: USAs tid som supermakt er over. Vaksinene viser oss hvorfor.

Publisert: 28. juni 2021

USAs tid var over lenge før Trump, skriver bokaktuelle Morten S. Andersen.

Er du i for eksempel Brasil, Filippinene, Chile, Iran, Ungarn, eller Bosnia vil du kunne få en Kinesisk Sinovac eller Russisk Sputnik-vaksine i armen.

Sputnik-vaksinen er oppkalt etter den første kunstige sattellitten i verdensrommet, skutt ut av Sovjetunionen i 1957. Navnet er neppe tilfeldig: satellitten startet romkappløpet mellom USA og Sovjetunionen. Sputnik-vaksinen, som ble lansert først, skulle være starten på vaksinekappløpet.

Det er med andre ord snakk om en internasjonal konkurranse. Men konkurranse om hva?

  • Vil du vite mer om denne tematikken? Seniorforsker og kronikkforfatter Morten S. Andersen er aktuell med boka Undermining American Hegemony - Goods Substitution in World Politics (Cambridge University Press), sammen med medredaktørene Alexander Cooley og Daniel H. Nexon. Bidragsyterne viser hvordan det er økende konkurranse om internasjonale private og kollektive goder, og ikke nødvendigvis direkte konfrontasjon mellom stater, som gradvis undergraver den liberale verdensorden.

Vaksiner som internasjonalt kollektivt gode

Når vaksiner blir finansiert, utviklet, masseprodusert, og så distribuert eller donert globalt i en pandemi, nærmer dette seg det vi kaller et internasjonalt kollektivt gode («international public goods»). Kollektive goder kan være varer, ideer, eller politikk som kan komme alle til gode, overalt, uten at bruken av godet reduserer verdien for andre, og uten at man kan forhindre noen fra å bruke det. Typiske eksempler er frisk luft, forsvar og politi, og gatebelysning. Noen slike kollektive goder er internasjonale – det kan være låneordninger, sikkerhetsgarantier, eller normer.

For å omgjøre et privat gode til et internasjonalt kollektivt gode, trengs investeringer - for eksempel i utvikling og distribuering av vaksiner til verden. Da trenger man også koordinering og styring. Det blir dermed viktig hvem det er som bestemmer over og tilbyr et internasjonalt kollektivt gode. Så langt, har dette stort sett vært USA med sine allierte, og de internasjonale organisasjonene som disse har vært med på å opprette.

Men i motsetning til i kampen mot ebola i 2014, inntok ikke USA denne gangen en koordinerende lederrolle i global helse, slik vi kunne ha forventet. Trump ønsket heller å trekke USA ut av Verdens helseorganisasjon. Det var i stedet Russland og Kina som tidlig tilbød medisinsk utstyr og ekspertise til en rekke land, inkludert Italia, Spania og Serbia, og promoterte internasjonalt helsesamarbeid.

Få også med deg: 

EU har strevet med å sikre seg nok vaksiner. Samtidig anklager EU Russland og Kina for å promotere sine egne vaksiner mens de forsøker å undergrave tilliten til vestlige vaksiner gjennom desinformasjon i sosiale medier og diplomatiet.

Deres «vaksinediplomati» som søker å lage uro og splittelse i EU har fungert utmerket i Sentral- og Øst-Europa. I mars 2020 kritiserte den serbiske presidenten Aleksandar Vučić EU, mens han lovpriset Kina for hjelp under pandemien, og tidlig i pandemien hørte vi liknende toner fra mange europeiske statsledere, mens EU virket rådville. I dag ønsker flere europeiske land å bestille Sputnik så raskt den er godkjent.

USA mister monopolet

Dette illustrerer hvordan USA har mistet monopolet på å forsyne verden med kollektive goder. Denne utviklingen har fløyet under radaren, men er i ferd med å endre maktforholdene i internasjonal politikk: en økende konkurranse om å tilby kollektive goder undergraver USAs hegemoni og lederskap (her har Trump vært en katalysator, men ikke årsak). Dette monopolet var grunnlaget for en internasjonal liberal orden ledet av USA. At dette monopolet nå faller fra hverandre, er av stor betydning for hvordan internasjonal politikk utspiller seg.

Tenk deg at det kun eksisterer én bank, som har monopol på å gi deg boliglån. Men du får innvilget lånet bare hvis du gir barna dine ukepenger, husker bursdagen til partneren din, og aldri bruker pengene dine på usunn mat. Tenk deg så at det kommer flere banker på banen, som tilbyr deg lån uten noen av disse for deg irrelevante kravene. Da velger du en annen bank – eller bruker den nye markedssituasjonen til å presse den eksisterende banken til å endre de urimelige vilkårene sine. Særlig hvis du er av diktatortypen, som må holde husstanden din i sjakk.

Les også: 

I internasjonal politikk har det lenge eksistert kun én «bank»: USA med sine allierte, og internasjonale organisasjoner. Helt konkret er det kun fra de etablerte organisasjonene, som Verdensbanken, mange land har kunnet få lån. Disse lånene har kommet med mange betingelser, «conditionalities», som at du må behandle innbyggerne dine ordentlig, respektere menneskerettigheter, innordne byråkratiet ditt på den og den måten, bekjempe korrupsjon, beskytte miljøet og arbeideres rettigheter, bekjempe terrorisme, narkotika, og så videre.

Men spillereglene i internasjonal politikk har endret seg de siste tiårene. Flere konkurrerende tilbydere har kommet på banen - ikke bare når det gjelder lån, men en hel rekke av goder. Vi snakker altså om internasjonal politikk, ikke private banktjenester som i eksempelet: det å tilby internasjonale goder er her maktpolitikk.

Når USA mister monopolet på tilbydersiden, mister USA også makt og innflytelse i verden, mens nye tilbydere øker sin, og «forbrukerne» kan presse USA til å reforhandle avtaler eller forandre vilkår. Å tilby alternative kollektive goder til stater som shopper rundt på denne måten, er ikke å konfrontere USA direkte, men indirekte gjennom å undergrave den internasjonale ordenen USAs makt er avhengig av. Man kan nå få alternative lån, sikkerhetsgarantier, samarbeidsinstitusjoner, infrastrukturprojekter og investeringer, til og med alternative internasjonale valgobservatører som kan sertifisere valg, uten alle ulempene og de plagsomme liberale normene. 

Kollektive goder fra nye tilbydere

Vaksinekappløpet er som sagt et eksempel på dette: Kina benyttet sjansen til å hoppe inn og forsyne verden med goder i en krisesituasjon, og økte sin internasjonale innflytelse, spesielt inne global helse. Det finnes mange flere eksempler på denne utviklingen. Her er tre til:

  • Russlands kokurranse med EU om assistanse til Ukraina var en årsak til Euromaidan-bevegelsen, som i 2014 fikk president Yanukovich til å flykte landet, og Russland til å invadere og anneksere Krim. Konkurransen mellom stater i å tilby kollektive goder førte til militær konflikt, og forverret forholdet mellom Russland og Vesten dramatisk.
  • Rett sør av Aten ligger byen Pireus, et globalt senter for maritim transport. I et oppkjøp i 2016 tok et kinesisk firma, Cosco, kontroll over havnen. Året før hadde Hellas offisielt blitt med i Kinas store «Belt and Road»-plan, som ambisiøst ønsker å knytte sammen verdens kontinenter gjennom investeringer i infrastruktur. Oppkjøpet ble annonsert samtidig med at EU klargjorde enorme pengeoverføringer til Hellas for å avhjelpe den økonomiske krisen i landet. EU raste og kalte det hele «æreløst». Men det stoppet ikke der. I 2017 blokkerte Hellas en uttalelse fra EU i FN, som ville ha kritisert Kina i menneskerettighetsspørsmål. For første gang, ble det dermed ingen slik uttalelse fra EU. Dette ble direkte koblet til det Kinesiske oppkjøpet av Pireus, som hadde forsynt Hellas med kapital. Kinas forsyning av økonomiske goder påvirket dermed EUs politikk, og bekjempet liberale normer i FN.
  • Mens stater har vært helt avhengige av lån fra Verdensbanken som eneste finansinstitusjon, kan man nå motta enda større lån fra Kina – og det helt uten kravene fra Verdensbanken. Land som ikke vil eller kan få lån herfra, har i stedet fått lån fra Kina. Siden 2005 har kinesiske banker gitt mer i lån til Latin-Amerika enn Verdensbanken og alle latinamerikanske utviklingsbanker til sammen. Ecuador unngikk statlig insolvens, eller konkurs, ved hjelp av kinesiske lån. Venezuelas USA-kritiske regime har lenge overlevd på lånte penger fra Kina. Inntil videre betales lånene tilbake med råvarer. Til og med USAs nære allierte Colombia flørter med Kinesiske investeringer i forsøk på å presse USA til inrømmelser og nye fordeler.

Disse eksemplene er et uttrykk for et nytt mønster av tilbud og etterspørsel av goder i internasjonal politikk. Nye sponsorer, som Kina, Russland, og Gulfstatene, leverer nå en rekke internasjonale goder som før utelukkende ble tilbudt av USA eller vestlig dominerte internasjonale institusjoner. Nettoeffekten av at USA-sponsede goder blir erstattet av andre, er at amerikansk hegemoni og lederskap blir undergravet – både i regioner der USA tradisjonelt har hatt en dominans, som i Latin-Amerika, og i områder som tradisjonelt har vært nærmere Russland og Kina.

Konflikter og verdier

Mange er bekymret for økt konflikt mellom USA og Kina, og det med god grunn. Men det er ikke sikkert dette kommer i form av en direkte konfrontasjon. En mer indirekte form en slik konflikt tar, er nettopp konkurranse om å tilby kollektive goder. Så selv om USAs militære maktposisjon ikke utfordres direkte av andre koalisjoner av stater, har den internasjonale ordenen som USA har ledet og er avhengig av, stadig blitt undergravet.

Denne utviklingen vil også påvirke Norge. Norge samarbeider med USA om å produsere og tilby flere slike internasjonale goder, blant annet sikkerhet gjennom NATO. Med stadig flere aktører på tilbudssiden, er spørsmålet hvordan Norge skal forholde seg til dette. Når blir USA en for kostbar leverandør for oss? Skal vi begynne å se til andre for å få det vi trenger? Skal vi se til EU for sikkerheten vår, øke handel og inngå en frihandelsavtale med Kina, forsøke å endre NATO? Bør vi bli en viktigere leverandør av kollektive goder selv, gjennom å bruke oljefondet eller bistand mer aktivt, for eksempel?

Uansett vil de maktpolitiske kampene som står i internasjonale fora og organisasjoner bli viktigere. Kina bruker på den ene siden elementene som allerede ligger i den internasjonale ordenen, og jobber gjennom internasjonale organisasjoner og fremmer for eksempel økonomisk integrasjon og frihandel i tomrommet etter USA. At Norge for øyeblikket er i sikkerhetsrådet, er dermed godt nytt.

Men på den andre siden, jobber Kina for å beskytte og fremme et annet sett med normer og verdier for å verne om autoritær politikk, spesielt sin egen. Mens den økonomiske ordenen sannsynligvis vil bestå – Kina er et kapitalistisk autokrati – vil konfliktarenaen i stadig større grad også angå internasjonale goder som vi ikke er villige til å forhandle om: verdier og normer. For dét ville være en enveiskjørt gate – verdiene og normene kan man ikke kjøpe tilbake igjen.

Denne kronikken er en lengre versjon av en som ble publisert i Dagens Næringsliv 23.06.2021.

Prosjekter