NTB Scanpix

- At USA og Russland vil gjøre hva de kan for å holde egne territorier utenfor en atomkrig, bør være hevet over tvil, skriver Sverre Lodgaard. 

KRONIKK: Atom­paraplyen er ikke ­troverdig

Publisert: 12. nov. 2020

Paraply­statene er best tjent med å bygge sitt forsvar på konvensjonelle midler, ikke på våpen som ikke kan brukes, skriver NUPI-forsker Sverre Lodgaard.

(Aftenposten): 56 tidligere ledere av såkalte «paraplystater» - herunder seks norske - har bedt sine land avstå fra enhver befatning med atomvåpen og slutte seg til forbudstraktaten. Traktaten tar utgangspunkt i den økende risikoen for at våpnene blir brukt, og at bruk av våpnene vil bryte med internasjonal humanitær rett. Debatten har gått i Aftenposten, Dagens Næringsliv og noen andre steder. Men ingen har sett nærmere på atomparaplyen. Hva er den ment å innebære og hvilken troverdighet har den?

Den humanitære tilnærmingen bryter med tradisjonell sikkerhetspolitisk tenkning. Nøkkelspørsmålet i denne sammenheng gjelder troverdigheten av den rollen atomvåpnene er tenkt å spille i Natos strategi. Dette ble mye diskutert under debatten om euromissilene på 1980-tallet og melder seg med fornyet tyngde nå.

Garantiens troverdighet

Atomparaplyen skal garantere at hvis europeiske allierte blir angrepet, vil USA om nødvendig bruke sine atomvåpen mot aggressoren. Noen av dem er plassert på europeisk jord og koblet opp mot de interkontinentale missilene for å styrke avskrekkingens troverdighet. I årenes løp har nye våpentyper blitt innført i samme hensikt, og det kan bli mer etter INF-avtalens fall (nedrustningsavtale mellom USA og Sovjetunionen undertegnet i 1987, red.anm.) Men det grunnleggende troverdighetsproblemet består.

Charles de Gaulle sa at USA ikke ofrer Chicago for Paris. I 1979 var Henry Kissinger inne på samme sak da han advarte europeerne mot å «be om garantier som vi ikke kan gi». Hvis det ble krig mellom Nato og Warszawapakten, ville ikke USA bruke sine våpen mot mål i Sovjetunionen, for det ville føre til gjengjeldelse mot amerikansk territorium.

Logikken er like sterk og entydig nå som da. En atomkrig kan komme ut av kontroll og spre seg. Så lenge sannsynligheten for opptrapping til strategisk nivå er større enn null, kan ikke paraplyens troverdighet avskrives helt. Men at USA og Russland vil gjøre hva de kan for å holde egne territorier utenfor en atomkrig, bør være hevet over tvil.

Symbolsk verdi

I dag er 150 amerikanske atomvåpen lagret i fem europeiske land (kanskje færre, kanskje ikke i Tyrkia). De er koblet opp mot europeiske bombefly i et felles arrangement hvor USA har nøklene til våpnene og vertslandene til våpenbærerne. Vi må anta at europeerne nødig vil bruke dem til å bombe egne land - øvelser viser at da vil det som skal forsvares, bli ødelagt. Vi må også anta at amerikanerne ikke vil rette dem mot Russland av frykt for gjengjeldelse mot USA.

Disse våpnene tillegges da heller ikke noen større militær rolle i Natos strategi. De sies derimot å ha symbolsk verdi som lim for å holde alliansen sammen. Men hadde alliansen hvilt på dette meningsfattige symbolet, ville den forsvunnet for lenge siden. Realiteten er den motsatte: Båndene over Atlanteren er historiske, kulturelle, økonomiske og politiske og har gjort Nato til den lengstlevende militære alliansen i moderne historie.

Natos strategi svikter derfor på troverdighetstesten. Konklusjonen blir den samme som i den humanitære tilnærmingen: Paraplystatene er best tjent med å bygge sitt forsvar på konvensjonelle midler, ikke på våpen som ikke kan brukes. En slik omlegging kan få Russland til å redusere sine lagre av taktiske atomvåpen, gjerne som del av en bredere overenskomst. Det vil være en bonus, men det er ingen forutsetning for paraplystatenes nei til atomvåpen. Begrunnelsen for dette nei-et står på egne bein.

Bittert og fiendtlig

Forkjemperne for forbudstraktaten har alltid understreket betydningen av ikkespredningsavtalen (NPT), som er atommaktenes foretrukne multilaterale plattform. Men under inntrykk av avtaler som brytes og en opprustning som skyter fart, har de etablert sin egen plattform for å bedre etterlevelsen av avtalen.

Forholdet mellom de to grupperingene var altså ikke forhåndsdømt til å bli bittert og fiendtlig. Når det likevel ble slik, er den menneskelige tilbøyeligheten til å stemple det som er nytt og truende, en del av forklaringen. Forbudstraktatens kompromissløse karakter og stigmatisering av atomvåpnene er en annen. Eierne knytter prestisje til dem: De humanitære vil gjøre dem til en belastning.

NPT er i dårlig forfatning - overgitt i nedrustningssammenheng og grunnstøtt i Midtøsten - men den er seiglivet. Den blir snart ledsaget av forbudstraktaten, som trer i kraft med det første. Forhåpentlig vil den fruktesløse kranglingen mellom tilhengere og motstandere avta etter hvert til fordel for en ny normativ basis bygd på en kombinasjon av begge avtaler. Men det skjer ikke over natten.

Det er en lang vei fra gjensidige beskyldninger til passiv sameksistens og så til brobygging og dyrking av synergier - hvis den noen gang blir ryddet.

Få også med deg:

En demning brast

Paraplylandene står i et vanskelig dilemma. Argumentene for å basere forsvaret på konvensjonelle midler er sterke. Når så mange går inn for det - herunder to tidligere generalsekretærer i Nato - er det ikke bare fordi spenningen mellom stormaktene øker og opprustningen skyter fart. Mange må ha kjent et ubehag ved den politikken som føres i lengre tid. Nå var det en demning som brast. Men de samme lederne vil fortsatt være medlemmer av Nato.

Spørsmålet er om det lar seg forene.

Nato er et politisk konglomerat. Noen har atomvåpen, andre ikke. Noen er vertskap for amerikanske atomvåpen, andre ikke. Frankrike trakk seg fra Natos militære del, men ikke fra den politiske. De var ute i 30 år, men alliansen fortsatte i god skikk.

Fra det som på høyden var 7000 amerikanske atomvåpen i Europa, er det bare noen få igjen. Og hvis det kommer nye våpen etter INF-avtalens sammenbrudd, blir de høyst sannsynlig konvensjonelle. Noen mener derfor at det er rom for den nevnte kursendringen.

Andre mener det ikke er det. Når slike tilløp blir møtt med sterke reaksjoner fra USA, er de trygge på at paraplystatene forblir i folden.

Da er det ikke nødvendig å tenke igjennom spørsmålet på nytt. Men ingen kan vite hva som er forenlig eller uforenlig uten at det er prøvd.

«Business as usual» er problemet, ikke løsningen. Slik internasjonal politikk utvikler seg, burde det være enighet om det. I så fall er mye vunnet, for det oppmuntrer til refleksjon og prøving av etablerte posisjoner.

Hvis ikke blir argumentenes styrke stående og stange mot vanetenkningens makt.

Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten 10. november 2020.

Publikasjoner

Prosjekter