Bildet viser en gate i Kongo Foto: Randi Solhjell

STORE FORVENTNINGER: Selv om Kongo ofte betegnes som en feilet stat, viser det seg at det er enorme forventninger fra borgerne her om å bli anerkjent som nettopp borgere, og om å få tilgang til statskontrollerte goder, ifølge seniorforsker Randi Solhjells doktorgradsavhandling.

Hva skaper en stat?

Publisert: 23. mai 2016

NUPI-forsker Randi Solhjell studerte søppel, vann, strøm og vei i Kongo for å undersøke fenomenet statsdannelse i sin doktorgradsavhandling.

Hvordan kan dagligdagse goder de fleste av oss tar for gitt, som renovasjon og elektrisitet, gi innsikt i statsdannelse?

Det har seniorforsker Randi Solhjell tatt utgangspunkt i for doktorgradsavhandlingen sin Dimensions of statehood: A study of public goods in Bukavu, the Democratic Republic of Congo.

- Vann, strøm og renovasjon klinger litt tørt. Hva kan det egentlig fortelle oss om statsdannelse?

- Det er kjempespennende! Disse tingene er så grunnleggende for at du skal fungere i hverdagen din. Vann er livsviktig, og for å tjene penger og gå på skole er du avhengig av veier for å komme deg fra A til Å. Å studere forholdet mellom leverandører av slike goder og de som skal ha tilgang til dem forteller noe om hva slags typer samfunnskontrakt man har, sier Solhjell.

- Enorme forventninger

- Jeg har sett på et krigsherjet Øst-Kongo, i slummen, hvor man antar at en fungerende stat ikke finnes. Det viser seg imidlertid at det er enorme forventninger fra borgerne her, om å bli anerkjent som nettopp det, og om å få tilgang til statskontrollerte goder, også fra ungdom som aldri har opplevd annet enn krig, sier hun.

Ofte blir Kongo ansett som en svak eller feilet stat.

- Jeg prøver ikke å motbevise det, men å se på de faktiske forholdene der. Mange i Kongo har en rekke ideer om hva en stat bør være, men dette blir ofte ikke vurdert av vestlige akademikere som heller gir sine egne prognoser.

Uten gitte kriterier

- Heller enn å vurdere hva en stat skal være eller se ut fra utsiden, bør forskere å gå dypere inn empirisk om hva som faktisk er syn på staten og hvordan den fungere blant de menneskene det gjelder. I stedet for å se på hva en stat i Afrika ikke er, ser jeg på hva en stat faktisk er, sier Solhjell.

Seniorforskeren har med andre ord forsøkt å angripe forskningsarbeidet med et mest mulig åpent sinn.

- Hvis man har gitte kriterier for hva man skal se etter på forhånd for en fungerende stat, mener jeg at man alltid vil finne det man leter etter, og at det ikke gir veldig fruktbar forskning. Når du ikke vet hva forventningene dine er, og heller bruker goder alle trenger til å se på statsdannelse, skjønner du mer av folks forventninger til staten, sier hun.

Tre dimensjoner

Solhjell har funnet ut at man må studere statsdannelse i lys av tre forskjellige dimensjoner:

- Dimensjonene jeg fant, «Spatial», «distinction» og «ideology», sier noe om hvordan man kan studere ulike deler av staten og hvordan de er relatert til hverandre, sier Solhjell og utdyper:

- Spatial er de mer konkrete, samfunnsgeografiske forholdene som finnes på stedet man studerer, som relasjonene til nabostaten Rwanda, eller den urbane geografien som skiller de som bor i slum fra de med infrastruktur.

Dimensjonen distinction handler om forskjellsbehandling og hierarkier, som hvordan noen er sett som «ordentlige» borgere, mens andre blir sett på som «lovløse» borgere.

- Ideer om hvem som fortjener og hvem som ikke fortjener tilgang på offentlige goder sier mye om hva som er statens tjenester, ansvar og borgerrettigheter. Dimensjonen idelogy er ideer om hvordan staten skal fungere blant de som «lever» og «utfører» staten, for eksempel modernisering, og hva slags praktiske konsekvenser disse ideene får på bakken, for eksempel at fattige borgere mister husene sine til fordel for nye veier.

Gode intensjoner, men…

- Hva betyr funnene fra doktorgradsarbeidet ditt i mer praktisk sammenheng, for eksempel for utviklingsarbeid?

- Det er mye jeg kan si om dette, men én ting er klart: Planlegging av store prosjekter, som vannverk, broer og veier, må skje også lokalt der dette skal bygges. Ofte skaper gode intensjoner mye konflikt på bakken, sier Solhjell.

Hun bruker vannverket i Kongo som er i en overgangsfase fra statseid selskap til privateid aksjeselskap som eksempel.

- Lenge har vannprisene vært kunstig lave fordi dette er en måte å sikre at det ikke er for mye uro blant vanlig folk i form av protester. Når Verdensbanken og regimet i Kinshasa nå har gått sammen om en privatisering for å effektivisere vannforsyning skaper dette et veldig stort press fra internasjonale aktører om å heve prisene. Dette igjen skaper en viss uro også innad i regimet i Kinshasa, fordi vann er så nært knyttet til forventninger om hva staten skal levere, sier hun og avslutter:

- Derfor må teknokratisk utviklingsarbeid, som å effektivisere vannforsyning, være tettere knyttet til hva slags forventninger og forhold det er i stat og samfunn for å skape en vinn-vinn situasjon. På den måten kan utviklingsprosjekter være med på å fostre og bygge opp under «samfunnskontrakten», som igjen kan i det langvarige bidra til et mer fredelig samfunn.