Dmytro Glazkov/World Bank Photo Collection/Creative Commons/CC BY-SA 2.0

GASS: På kort sikt kan det være vanskelig for Europa å gjøre noe med energiavhengigheten til Russland, men på lang sikt bør det investeres mer innsats i å finne alternative energikilder.

Europas energifremtid

Publisert: 11. mars 2015

Ukraina er det viktigste transittlandet for Russland når det gjelder gassforsyninger til Europa, men økonomiske og politiske utfordringer har gjort samarbeidet vanskelig.  

Inntil nylig ble 80% av Europas gassforsyninger transportert via Ukraina. Nå er det redusert til knapt over 40%. Russlands mål er å gjøre seg helt uavhengig av Ukraina innen 2019.  

Uenighetene mellom de to landene resulterte i 2006 og 2009 i de såkalte gasskrigene som også rammet europeiske forbrukere. I et forsøk på å gjøre seg mer uavhengige av Ukraina bestemte russerne seg blant annet for å bygge gassledningen Nord Stream, fra Vyborg i Russland til Greifswald i Tyskland.   

EUs energisikkerhet

Da Ukraina søkte tettere politisk og økonomisk samarbeid med EU i 2013, førte det til væpnet konflikt med russisk annektering av Krim og støtte til pro-russiske separatister i det østlige Ukraina.

- EU ble mer opptatt av sin energisikkerhet som et resultat av den militære konfrontasjonen mellom Russland, deres største energileverandør og Ukraina, det viktigste transittlandet for gassforsyningene. EU satset på en mer helhetlig tilnærming til energisikkerhet, etter hvert kjent som Energiunionen, forklarer seniorforsker ved NUPI, Jakub Godzimirski.  

De første beslutningene relatert til Energiunionen ble tatt 25. februar 2015. Dette kan sees på som en ny æra i EUs energipolitikk, også i forholdet til Russland.

På kort sikt kan det være vanskelig for Europa å gjøre noe med energiavhengigheten til Russland, men på lang sikt bør det investeres mer innsats i å finne alternative energikilder. Mest av alt for å slippe avhengigheten til et land som nylig har undergravet den internasjonale sikkerhetsorden.

- Nå er det viktigste å sikre gassforsyninger til både EU og Ukraina denne vinteren, mens det på sikt er viktig å gjøre seg mindre avhengig av russisk gass permanent, sier Godzimirski.   

Kortsiktige løsninger

Det russiske selskapet Gazprom besluttet 19. februar i år å levere gass direkte til områder kontrollert av separatister i Øst-Ukraina, med tilsvarende redusering av gassleveranser til Ukraina.

Ukrainske myndigheter anklaget Gazprom for ikke å levere det volumet av gass som ble avtalt mellom Russland, Ukraina og EU 31. oktober 2014 – en «vinterpakke» som skulle sikre forsyninger av gass til Ukraina og Europa i løpet av vinteren.

Det spente forholdet mellom Gazprom og det statlige, ukrainske gasselskapet Naftogaz kan by på problemer for gassleveransene til Europa og føre til en ny gasskrig, men de fleste ekspertene på området er enige om at ingen av partene er interessert i en eskalering av konflikten.

EU, Ukraina og Russland møttes i Brüssel den 2. mars i år for å diskutere energisituasjonen. Partene ble enige om en oppfølging av «vinterpakken», nedfelt i erklæringen fra Minsk av 12. februar 2015.

Ifølge denne nylig bekreftede avtalen plikter Naftogaz å forskuddsbetale Gazprom for gassen landet trenger for å dekke Ukrainas forbruk ut mars. Naftogaz på sin side må garantere uforstyrret forsyning av gass til EU. Denne avtalen løser de mest prekære utfordringene, men betyr på ingen måte at kjerneproblemene i EUs energirelasjon til Russland er løst.