Skip to main content

Tips

Hjelp oss å gjøre siden kjent – tips en bekjent:

Reform av FN?

  • Test deg selv
  • Oppgaver nivå 1 og 2 (av 3)
  • Oppgaver på nivå 3
  • Lenkeforslag til denne artikkelen
  • Arbeidsoppgaver

DEL:

  1. Introduksjon
  2. Starten
  3. Sikkerhetsrådet
  4. FN som utviklingsaktør
  5. Administrativ reform
  6. FNs globale rolle
  7. G20
  8. Responsibility to Protect (R2P)
FN arbeider på mange felter og har mange utfordringer
FN rommer mange organer, under- og særorganisasjoner
Møte i Sikkerhetsrådet
FNs generalsekretær Ban Ki-moon med forgjengeren Kofi Annan
Møte i Menneskerettighetsrådet

Foto: un.org

G20-landene (11_6)
image
G20 er en del av FN-organisasjonen.
  • Stemmer
  • Stemmer ikke

DEL 5: Administrativ reform

FN rommer et stort byråkrati. I FN-sekretariatet finner vi bl.a. Generalsekretærens kontor, Avdelingen for nedrustningsspørsmål, Kontoret for fredsbevarende operasjoner (DPKO),  Kontoret for koordinering av humanitære saker (OCHA) m.fl. Bare DPKO styrer godt over 100 000 militære og sivile i FNs fredsoperasjoner. FN-sekretariatet har også et eget tilsynsorgan (OIOS) som skal etterforske anklager om korrupsjon og også vurdere effektiviteten i eget arbeid.

Som i alle store organisasjoner finner vi her dårlig koordinering, ineffektivitet og også korrupsjon. Men en rekke studier – interne så vel som eksterne – har pekt på dårlig lederkultur, trege ansettelsesprosesser og ikke minst et hav av kronglete og ofte motstridende regler og prosedyrer. Ineffektiviteten må imidlertid også ses i lys av medlemslandenes måte å forholde seg til FN-sekretariatet på.

Et eksempel: Budsjettet til sekretariatet, inkludert budsjettet for fredsbevarende operasjoner, blir bestemt av Generalforsamlingens 5. komité. I stedet for å overlate til sekretariatet å vurdere hvor det trengs flere folk og hvilke som kan omplasseres, bruker medlemslandene tid på å diskutere og forhandle om hver enkelt stilling og budsjettpost. Det er derfor ikke overraskende at FN framstår som ineffektivt og byråkratisk, men årsaken til at det er slik, kan ikke tilskrives interne forhold ved organisasjonen alene. Den ligger også i hvordan medlemsland ofte forsøker å detaljstyre FN-byråkratiet for å fremme egne interesser.

I 2006 foreslo Annan en administrativ reform, inkludert endringer i rekruttering og lederskap, satsing på ny informasjonsteknologi, økt autoritet til generalsekretæren for å flytte på personell, og styring av rapporteringen fra sekretariatet til medlemsland. Annans reformforslag ble vingeklippet, ikke minst fordi det her kom til syne en konflikt mellom en gruppe land i det globale sør (G77) og rike industriland i nord. Konflikten handler delvis om hvor mye myndighet en skal delegere til generalsekretæren og FN-byråkratiet. G77 frykter at ved å gi mer fleksibilitet og selvstendighet til FN-byråkratiet, vil de rike landene, som gir mest penger til FN, lettere kunne bruke sin økonomiske tyngde til å påvirke FN-byråkratiet. De vil kunne gå utenom FNs politiske organer der medlemslandene er representert, blir det hevdet. Sør-Afrikas FN-ambassadør beskrev dette som i-landenes forsøk på å tilrane seg makt.

Generalsekretær Ban Ki-moon har forsøkt å gå videre med en rekke av reformforslagene, som samlet sett har som mål å gjøre FN til en mer moderne organisasjon. Ett element av dette ser vi når organisasjonen skal få større frihet til å disponere sine ressurser og heller bli evaluert på basis av resultater. Denne formen for organisering står i kontrast til det systemet som fortsatt preger FNs virkemåte, hvor et sett av regler og rutiner vedtatt av medlemslandene bestemmer hva som skal gjøres og hvordan. Ban har blitt kritisert – med rette – for å fremme en lederstil som undergraver noen av hovedprinsippene han selv har lansert som sentrale i sitt reformarbeid. Generalsekretæren har lansert åpenhet og ansvarliggjøring som sentrale prinsipper. Hans egen lederstil oppfattes imidlertid som preget av hemmelighold.

Men igjen kommer vi tilbake til uenigheten mellom medlemslandene: G77 vil holde fast ved medlemslandenes kontroll med det aller meste av hva sekretariatet foretar seg. De ønsker å styre via detaljerte budsjetter og regler. Andre medlemsland, som Norge, argumenterer for å styre ved å bruke oppnådde resultater som den viktigste indikatoren. Slik kan sekretariatet gis rom til selv å finne ut hvordan en skal operere mest mulig effektivt. Det er riktignok en viss framgang å spore på dette feltet – et system for resultatbasert styring er etablert, og kravene til rapportering og åpenhet har blitt skjerpet. Så langt er de likevel ikke fullt ut iverksatt, delvis pga. motstand fra enkelte medlemsland.

< Forrige side | Neste side >