Verden og internasjonal sikkerhetspolitikk har endret seg vesentlig  siden NATOs forrige strategiske konsept ble vedtatt i 1999. Den gangen pågikk Kosovo-krigen fortsatt, og NATO hadde nettopp gjennomført sin første utvidelse mot øst . Siden har en rekke begivenheter og omveltninger utfordret og formet det internasjonale sikkerhetspolitiske landskapet som NATO opererer i.

Talende eksempler er 11. september 2001, Bush-administrasjonens lansering av kampen mot røverstater og «ondskapens akse», «krigen mot terror» og invasjonene i Afghanistan og Irak, terrorbombene mot Madrid og London, bråket rundt Muhammed-tegningene, krigen mellom Russland og Georgia, den internasjonale finanskrisen, EUs gradvise framvekst som global sikkerhetsaktør og en framvoksende multipolar verdensorden.

Ni nye medlemsland og en rekke nye statsledere er dessuten kommet til siden NATOs forrige strategiske konsept ble lansert. Tre generalsekretærer fra det «gamle Europa» har dessuten rukket å etterfølge Javier Solana som generalsekretær i NATO – en refleks av maktforholdene internt i alliansen.

Det nye strategiske konseptet illustrerer at NATO har beveget seg inn i en tid hvor de sikkerhetspolitiske utfordringene er vagere og mer uforutsigbare  enn under den kalde krigen. Både konseptet og diskusjonene i forkant preges da også av grunnleggende, eksistensielle diskusjoner om hva slags rolle NATO bør spille i internasjonal sikkerhetspolitikk i årene som kommer. Et sett med overordnede spørsmål har pekt seg ut:

• Hvilke oppgaver skal NATO ha?
• I hvilke områder skal alliansen operere?
• Hvordan skal NATO-landene samarbeide internt og med andre?

På det siste punktet handler det både om hvordan relasjoner bygges, om samarbeidet mellom NATO-landene og om hvordan NATO forholder seg til andre viktige aktører som Russland og EU .

< Forrige side | Neste side >