Spm:  Hvilke reaksjoner kan opprørerne vente seg dersom Gaddafi tar tilbake kontrollen i Libya?
Gaddafi-regimet har alltid vært ekstremt brutalt. Opposisjonelle har blitt henrettet på TV for å avskrekke andre innbyggere. Hundrevis av fanger er drept i fengslene, og tusener er torturert. Vi kan forvente oss en blodig hevn fra Gaddafi, dessverre, dersom han skulle seire og ta opprørernes hovedstad, Benghazi.

Spm: Hva er det beste verdenssamfunnet kan gjøre for Libya nå (17. mars), og hvorfor?
På FN-toppmøtet i 2005 ble prinsippet om ”ansvar for å beskytte vedtatt ”  da 190 land sverget at «... vi er villige til å handle kollektivt, på en rask og kraftfull måte, … dersom fredelige midler ikke er tilstrekkelige og nasjonale myndigheter klart svikter i å beskytte sin befolkning fra

• folkemord,
• krigsforbrytelser,
• etnisk rensing, og
• forbrytelser mot menneskeheten».

Klarere kan det ikke sies. Regjeringssjefer fra USA til Norge og fra Russland til Kina har en forpliktelse til å beskytte sivile i Libya. Sikkerhetsrådet ble raskt enige om sanksjoner (Sikkerhetsrådet, resolusjon 1970 fra 26. feb. 2011), mot Gaddafi og hans krets.

Problemet er at det tar tid  før slike tiltak biter. Mye blod vil flyte mens regjeringslojale styrker bruker overlegen stridskraft mot sivile og opprørere. Derfor burde det internasjonale samfunnet vedta en flyforbudssone og true Gaddafi med annen bruk av militærmakt, selv om truslene ikke nødvendigvis settes ut i livet.

Spm: Hvordan kan vi legge til rette for at også Russland og Kina oppfatter Gaddafis handlinger som ikke-legitime, slik at resolusjonsforslag ikke blir forkastet i Sikkerhetsrådet?
I 2011 har våre ledere ikke lov til å være tilskuere til at sivile slaktes ned for fote. Presset mot Gaddafi burde blitt trappet opp allerede i februar. Sikkerhetsrådet burde forlengst ha autorisert iverksettelse av et flyforbud og en marineblokade. Bare FN kan gi den nødvendige myndighet.

Våre vestlige politikeres kreativitet må utfordres: De må snakke mindre offentlig, og de må handle med og gjennom Den arabiske liga  og Den afrikanske union . Allerede den 2. mars erklærte Amre Moussa (leder) at «Den arabiske liga ikke vil stå med bundne hender mens det libyske broderfolkets blod flyter». En arabisk-vestlig aksjon med FN-mandat ville være en diplomatisk triumf.

Spm: Gaddafi har fortsatt en viss støtte. Vet vi hvem som har desertert? Hvordan er styrkeforholdet mellom partene?
Gaddafi og hans sønner har lenge bygd opp sine egne lojale elitestyrker som de bruker i tillegg til mer eller mindre medgjørlige hær- og luftstyrker. Mange offiserer og soldater deserterte da det så ut til at opprørerne ville vinne. Fraværet av en troverdig trussel har siden gjort at mange har kommet ned fra gjerdet – på den gale siden. Gaddafi bruker også afrikanske leiesoldater. Vi vet for lite om hvordan etniske og kulturelle motsetninger er brukt og misbrukt.

Internasjonale militære sanksjoner er mest effektive mens de planlegges og kan skremme regimets støttespillere til faneflukt. Når aksjonen er i gang, kommer anklager om sivile tap og økende krav om bakkeoperasjoner.

Den åpne, vestlige diskusjonen om effektiviteten, legitimiteten og kostnadene ved flyforbud, våpenhjelp til opprørere og invasjon undergraver avskrekkingen. Når flere i Sikkerhetsrådet og NATO betviler at militære aksjoner vil kunne settes ut i livet, har Gaddafis elitestyrker mindre grunn til å desertere.

< Forrige side | Neste side >