Hjelp oss å gjøre siden kjent – tips en bekjent:
Opprørsbølgen i Midtøsten ruller videre. I Tunisia og Egypt har store omveltninger funnet sted med forholdsvis lite bruk av vold. Men ikke i Libya. Der står landet i brann, preget av en borgerkrig mellom Gaddafis regjeringsstyrker i vest og opprørsstyrker i øst. «Fem på tolv» – den 17. mars – bestemte FNs sikkerhetsråd seg for å gripe inn i konflikten, og 19. mars begynte vestlige fly å bombe. Da sto vi overfor en sannsynlig massakre på sivilbefolkningen i Benghazi og andre byer i øst. Det hadde diktatoren i ord og handling vist seg både villig og i stand til. Den erklærte målsettingen med Sikkerhetsrådets resolusjon 1973 var å beskytte sivilbefolkningen.
Valget i Sikkerhetsrådet var ikke enkelt. Det var et valg mellom en rekke kontroversielle handlingsalternativer hvor det minst dårlige alternativet vant fram– bruk av militær makt «for å beskytte sivile liv», blant annet ved en flyforbudssone . FN-paktens prinsipp om ikke-innblanding i indre anliggender ble satt til side. I stedet tok Sikkerhetsrådet «ansvar for å beskytte» – en ny norm som ble skrevet inn i erklæringen fra FN-toppmøtet høsten 2005.
Denne utgaven av Hvor hender det? er satt sammen av to redigerte kommentarer av NUPI-direktør Jan Egeland som har stått på trykk i Aftenposten og en rekke spørsmål og svar fra et nettmøte på nettstedet Hvorhenderdet.nupi.no
den 17. mars – altså før møtet i Sikkerhetsrådet samme kveld
. Den ene kommentaren er skrevet om lag én uke før møtet, den andre om lag en uke etter. Vi har valgt denne publiseringen for å vise noen av de sentrale spørsmålene og vurderingene på den tiden da Sikkerhetsrådet vedtok resolusjon 1973.