Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk
Bilde fra Darfur Foto: Scanpix.no

FN-operasjonen UNAMID beskytter sivile i Darfur, Sudan.

Folkerett før og under krig

Publisert: 14. sep. 2014

De siste tiårene har vært preget av væpnete konflikter der folkerett og folkerettslige dilemmaer har kommet i fokus. Folkeretten gir et generelt forbud mot bruk av makt. Med makt tenker vi i denne sammenhengen på fysisk bruk av militære maktmidler – og i ytterste konsekvens krig. Samtidig finnes det et stort antall regler som tar sikte på å regulere situasjonen dersom krig bryter ut.

2: A. FORBUD MOT BRUK AV MILITÆRMAKT

På 1700- og 1800-tallet var den alminnelige oppfatningen at statene hadde rett til å ty til krig som middel til å løse konflikter. Denne retten ble sett på som en av statenes grunnleggende rettigheter, og den ble begrunnet med at alle stater er suverene på eget territorium – innenfor egne grenser. Prinsippet om statenes suverenitet på eget område innebærer et utgangspunkt om at en stat ikke er underlagt noen annen vilje enn sin egen. Men en annen side av statssuverenitetsprinsippet er forbudet mot å blande seg inn (intervenere) i en annen stats indre anliggender. Det er en grunnregel i folkeretten at statene plikter å respektere andre staters eksistens og deres valg av politisk, økonomisk og sosialt system.

Bilde fra signeringen av Briand-Kelloggavtalen i 1928Bilde: Creative Commons

Fra signeringen av Briand-Kelloggavtalen i 1928

Det var først etter første verdenskrig – med alle lidelser denne medførte – at det oppsto en bred enighet om å begrense statenes adgang til å gå til krig. Dette førte til flere forsøk på å regulere bruk av makt mellom stater. Det første mer generelle forbudet mot krig finner vi i den såkalte Briand-Kellogg-pakten av 1928. Etter andre verdenskrig fulgte opprettelsen av FN, som skulle sikre framtidige generasjoner mot krig, men også beskytte de internasjonale menneskerettighetene.

Artikkel 2 (4) i FN-pakten (se fakta) forbyr ikke bare bruk av krig, men enhver bruk av militær makt. I tillegg forbyr bestemmelsen stater å komme med trusler om maktbruk. Det innebærer at hvis maktbruken i seg selv er ulovlig, er det også forbudt å true med den. FN-pakten åpner imidlertid for maktbruk i to tilfeller:  

  • i selvforsvar og
  • etter beslutning av Sikkerhetsrådet.

I tillegg kan en stat be om hjelp fra andre stater til slå ned på interne uroligheter.

3: Retten til selvforsvar

Retten til selvforsvar er slått fast i FN-paktens artikkel 51. Kjernen i selvforsvarsretten er at en stat kan forsvare seg mot et militært angrep fra en annen stat. Samtidig har stater som ikke selv er blitt angrepet, anledning til å gripe til våpen for å forsvare en annen stat. Dette kalles kollektivt selvforsvar. NATO er et eksempel på en allianse som praktiserer kollektivt selvforsvar. Etter NATO-paktens artikkel 5 påtar medlemslandene seg å bistå ved væpnet angrep mot et av de andre medlemslandene. Dette skjedde for første gang etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001.

Retten til selvforsvar gjelder kun når en stat blir utsatt for et væpnet angrep. Rent bevismessig kan det enkelte ganger være tvil om hvilken stat som er angriper. Det kan også stilles spørsmål om hvor omfattende en militær aksjon skal være før den kan karakteriseres som et væpnet angrep. Antakelig kan vi legge til grunn at den nedre grensen er lav. Et angrep mot et militærfly eller et marinefartøy kan i utgangspunktet være tilstrekkelig.

Angrepene mot USA i 2001 ble utført av en terroristorganisasjon, og ikke av en stat. Retten til selvforsvar krever imidlertid ikke at angrepet kommer fra en annen stat. Her kan det være vanskelige avgrensninger, og det er viktig å være oppmerksom på farene for misbruk av selvforsvarsretten. Det er å strekke retten til selvforsvar for langt dersom militær makt anvendes mot stater som ikke er vertsstat for terroristbaser, men som har eller mistenkes for å ha en forbindelse til internasjonal terrorisme.

Tegning av fredsdue i Syria med dårlige vilkårTegning: politicalcartoons.com

Fredsdue i Syria med dårlige vilkår

Det er viktig at vi ikke bare tenker på hvilke muligheter som finnes til å benytte retten til selvforsvar mot internasjonal terrorisme, men også på farene og begrensningene ved å utøve den. USA har for eksempel blitt kritisert for å bryte folkeretten ved sin bruk av ubemannede droner (HHD 12-2013) mot antatte terrorister på andre staters territorium. Retten til selvforsvar gjelder altså ikke uten begrensninger:

  • Utøvelse av selvforsvarsretten må følge direkte som et svar på det væpnete angrepet. Retten til selvforsvar gjelder ikke dersom en stat ønsker å foreta en militæraksjon lenge etter at angrepet er gjennomført.
  • Selvforsvarsaksjonen skal begrenses til det som er nødvendig for å tilbakevise det forutgående angrepet. Men i praksis påberopes selvforsvarsretten også for å rettferdiggjøre militæraksjoner som har klar karakter av straffeaksjoner eller aksjoner for å forebygge framtidige angrep.

4: Bare etter beslutning i Sikkerhetsrådet

FN-pakten gir Sikkerhetsrådet et overordnet ansvar for internasjonal fred og sikkerhet. Hvis den internasjonale freden er truet, kan Sikkerhetsrådet etter FN-paktens kapittel VII vedta tiltak for å bevare eller gjenopprette freden. Tvangstiltakene kan spenne over en skala fra økonomiske sanksjoner til bruk av militær makt. Slike vedtak er bindende for medlemslandene i FN.

Sikkerhetsrådet har fattet vedtak om bruk av militær makt ved flere anledninger, for eksempel da Irak invaderte Kuwait i 1990. Men Sikkerhetsrådets myndighet er ikke begrenset til tilfeller hvor et angrep allerede har funnet sted. Bruk av militær makt kan vedtas også hvor Sikkerhetsrådet mener at det foreligger en trussel mot den internasjonale freden. En vid tolkning har vært lagt til grunn i de senere år, som inkluderer tiltak mot terrorisme og omfattende menneskerettighetsovergrep.

Graf som viser hvordan Sikkerhetsrådet stemte på forslag til vedtak 2009-2013Kilde: un.org/en/sc/inc/pages/pdf/highlights/2013.pdf

Hvordan stemte Sikkerhetsrådet på forslag til vedtak 2009-2013

Ansvaret for å beskytte menneskerettighetene er bekreftet i prinsippet om «Responsibility to Protect» (R2P), som ble vedtatt på toppmøtet i Generalforsamlingen i FN i 2005. Prinsippet viser til statenes hovedansvar for å beskytte sin befolkning. Men dersom overgrep skjer, kan Sikkerhetsrådet bruke sin myndighet til å iverksette militære tiltak. Dette prinsippet ga grunnlaget for Sikkerhetsrådets godkjenning av NATO-bombingen i Libya i 2011 for å beskytte mot Muammar al-Gaddafis overgrep.

Det kan oppstå uenighet om tolkningen av Sikkerhetsrådets vedtak. Ved den amerikanskledete invasjonen av Irak i 2003 påberopte USA og andre stater seg Sikkerhetsrådets resolusjoner vedtatt i forbindelse med Iraks invasjon av Kuwait (1990–1991). Mange hevdet imidlertid at disse resolusjonene ikke kunne brukes mange år etterpå. I 2003 var det ikke snakk om å slå tilbake et angrep, men om å håndheve Sikkerhetsrådets vedtak om ødeleggelse av Iraks masseødeleggelsesvåpen. USAs invasjon var dermed i strid med folkeretten, mener disse.

Det blir ofte framhevet som et problem at medlemmene av Sikkerhetsrådet ikke alltid klarer å bli enige om å treffe nødvendige tiltak. Dette skyldes at hvert av de fem faste medlemslandene kan stanse et forslag til vedtak ved å nedlegge veto. Sikkerhetsrådets faste medlemmer er USA, Storbritannia, Frankrike, Russland og Kina. Vetoretten gjorde at Sikkerhetsrådet på mange måter var handlingslammet under den kalde krigen. I dag er situasjonen bedre, men det er fremdeles mange som mener at de faste medlemmenes vetorett hindrer Sikkerhetsrådets arbeid. Dette kan føre til at statene tar saken i egne hender, og anvender militær makt – også i tilfeller hvor dette representerer brudd på folkeretten. Og selv om Sikkerhetsrådet gir sitt samtykke, eksisterer det ingen garanti for at en invasjon fører til en bedre utvikling. Libya-aksjonen (HHD 2012) fjernet riktignok Gaddafi, men landet herjes til gjengjeld av borgerkrig.

5: Humanitær intervensjon

Humanitær intervensjon foreligger når en eller flere stater griper militært inn i en annen stat for å verne om grunnleggende  menneskerettigheter til befolkningen der. Verdenshistorien er full av eksempler på massive overgrep foretatt av en stats ledere mot egne borgere. Andre land har ofte hatt støtte i verdensopinionen når de har grepet inn i slike tilfeller.

Det mest kjente eksempel på humanitær intervensjon i nyere tid er NATOs aksjon i Kosovo (da en del av Serbia) våren 1999. Siden Sikkerhetsrådet var handlingslammet på grunn av uenighet, besluttet NATO å iverksette en væpnet aksjon med massive angrep mot Serbia for å stanse omfattende menneskerettsbrudd mot befolkningen i Kosovo. Beslutningen og gjennomføringen av aksjonen er sterkt omdiskutert. Det har likevel vært bred enighet om at selv om den kunne forsvares både på etisk og politisk grunnlag, så var den folkerettsstridig. Senere har det oppstått spørsmål om land kan gripe inn i 

Hvilke regioner Sikkerhetsrådet var mest opptatt av i 2013

Syria (HHD 2013: 6) og Irak for å beskytte sivilbefolkningen mot krigshandlinger når Sikkerhetsrådet ikke klarer å bli enige om effektive tiltak.

Det kan riktignok argumenteres med at en rett til humanitær intervensjon bør godtas fordi de internasjonale menneskerettighetene er en grunnleggende del av FN-pakten. Disse rettighetene har dessuten fått en langt større tyngde i etterkrigstiden, blir det framholdt. Stater bør derfor ikke kunne vise til forbudet mot bruk av makt dersom de begår omfattende menneskerettighetsbrudd. Det kan videre hevdes at stater som foretar slike overgrep, har satt over styr grunnlaget for befolkningens lojalitetsplikt. Følgelig må ofrene kunne be om beskyttelse fra andre stater.

FN-paktens forbud mot bruk av tvangsmakt er imidlertid klart nok. Statene er bekymret for konsekvensene dersom andre stater etter eget skjønn skulle ha en rett til militær invasjon. Dette kan åpne for misbruk, særlig fra stormaktenes side. Det er også bekymring for at vestlige stater skal påtvinge andre deler av verden sin oppfatning av menneskerettighetene, på bekostning av statenes selvbestemmelsesrett. Det er derfor en utbredt oppfatning at folkeretten bare tillater humanitær intervensjon fra enkeltstater etter godkjenning av Sikkerhetsrådet.

6: B. KRIGENS FOLKERETT

Det kan virke som en selvmotsigelse å snakke om krigens folkerett. Formålet med folkeretten er jo som nevnt å avverge krig. Er det ikke da en fallitterklæring å gi regler om den situasjon som primært søkes unngått? Er ikke dette et bevis på at folkeretten aksepterer sin egen utilstrekkelighet?

Krig er utvilsomt et bevis på folkerettens utilstrekkelighet. Likevel er det – selv ikke i krig – tale om den totale lovløshet. Det finnes et stort antall folkerettsregler som nettopp tar sikte på å regulere krigssituasjonen.

Grunntanken bak krigens folkerett er ikke å forby krig, men å forhindre unødige lidelser i krig. En stor del av reglene tar særlig sikte på å beskytte de personer som ikke selv deltar aktivt i krigen. De kan være sivile, eller være satt utenfor striden, f.eks. fordi de er blitt syke eller såret, eller er tatt til fange. Man vinner ingen militær fordel ved å torturere eller mishandle krigsfanger, eller ved å nekte nødvendig legehjelp til fiendtlige soldater som er tatt til fange. Ofte går reglene også et skritt lenger, og setter de fordeler som kan vinnes militært ved bruk av et bestemt virkemiddel opp mot de skadevirkninger det kan medføre. Forbudet mot bruk av gass og kjemiske våpen er et utslag av dette.

Bilde av Den internasjonale domstolen i Haag, NederlandFoto: www.icj-cij.org

Den internasjonale straffedomstolen har sete i Haag, Nederland.

For krigens folkerett  er det sentralt å finne balansegangen mellom humanitære betraktninger og det vi kan kalle hensynet til militær nødvendighet. Det er et tragisk, men ubestridelig faktum at krigen i sitt vesen er inhuman og brutal. Hovedformålet ved kamphandlingene er å sette fienden ute av stand til å gjøre motstand. Krigens folkerett er et forsøk på – gjennom et sett av rettsregler – å unngå de mest ekstreme utslag av lidelser som en total og hensynsløs krigføring kan medføre.

Samtidig ser vi strid om anvendelsesområdet for disse reglene. Skal fangene på den amerikanske militærbasen Guantanamo (som ligger på Cuba) anses som krigsfanger eller forbrytere (terrorister)?  I de senere år er håndhevingen av krigens folkerett blitt effektivisert ved at krigsforbrytere kan stilles til ansvar ved internasjonale straffedomstoler, særlig Den internasjonale straffedomstolen i Haag. Men USA og enkelte andre stormakter har hittil ikke sluttet seg til denne domstolen, noe som kan vanskeliggjøre straffeforfølging av statsborgere fra disse statene.

7: C. VEIEN FRAMOVER

Det folkerettslige forbudet mot bruk av militær makt er i dag utfordret. Dette skyldes dels at det er slutt på terrorbalansen mellom øst og vest. Dels er det en følge av nye globale trusler og behov i verdenssamfunnet, slik som ønsket om å hindre massive menneskerettighetskrenkelser, internasjonal terrorisme og adgangen til masseødeleggelsesvåpen. Endelig er det en oppfatning om at Sikkerhetsrådet ikke klarer å fylle sin oppgave.

Det er vanskelig å stille opp klare kriterier for bruk av militær makt i en verden i endring. Forbudet mot bruk av militær makt og Sikkerhetsrådets ansvar for å tillate maktbruk var imidlertid et av de store internasjonale gjennombrudd i det 20. århundret. Det er viktig å ikke gi slipp på disse grunnleggende folkerettslige prinsippene. Dette forhindrer ikke at tolkningen av reglene kan måtte tilpasses nye internasjonale behov.