Bildet viser en militærøvelse Foto: Ola-Sverre Haugli/Forsvaret

UTSATT: Geopolitiske maktskifter påvirker norsk forsvar. Kronikkforfatter Nina Græger lanserte i januar boken sin om Norsk forsvar gjennom 25 år, og etterlyser nytenking fremfor nostalgi i forsvarspolitikken.

Usikre rammer for norsk forsvarspolitikk

Publisert: 1. feb. 2017

Norge må leve med at vårt forhold til Russland avspeiler forholdet mellom Russland og NATO, skriver Nina Græger.

(Dagsavisen): USAs fremtidige utenrikspolitikk og et militært potent Russland skaper uforutsigbare internasjonale rammevilkår som krever nytenkning framfor nostalgi.

Russlands annektering av Krimhalvøya i 2014 og NATOs planer om missilforsvar og utplasseringen av installasjoner og soldater i Øst-Europa reiser viktige spørsmål for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Rakettskjoldet har vært omstridt i Norge. Kritikken har vært at det er offensivt og at opprustning i våre nærområder vil forverre forholdet til Russland. Norske myndigheter tvilte seg fram til et «ja» til missilforsvaret på NATO-toppmøtet i Lisboa i 2010. Et eget utvalg skal vurdere hva norsk deltakelse kan bestå i, for det er neppe lenger et spørsmål om Norge skal delta.

Når det gjelder forholdet til Russland er nostalgien for den kalde krigen i enkelte miljøer oppsiktsvekkende. Flere hevder at Norges rolle som «balanseland» og «brobygger» mellom øst og vest blir historie dersom Norge deltar i NATOs missilforsvar.

I debattene etter andre verdenskrig om et nordisk alternativ til den vestlige alliansen valgte Norge NATO. Brobygging, beroligelse og balanse forutsetter en mer forutsigbar og mindre aggressiv russisk utenrikspolitikk enn den vi har sett de siste årene. Skal Norge føre en politikk basert på de utspill og den politikk som til enhver tid kommer fra Russland? Nei. Norge må leve med at vårt forhold til Russland i stor grad avspeiler forholdet mellom Russland og NATO. Norge kan vanskelig føre en egen linje overfor Russland i sikkerhetspolitikken, selv om det åpenbart er viktig med bilateralt samarbeid og dialog.

Les også: Dragkamp om Forsvaret og forsvarspolitikken

Norges sikkerhetspolitikk er solid forankret i NATOs strategi, og norske myndigheter har lagt seg på NATO-medianen i de fleste saker.

Norges deltakelse i NATO-operasjonene og «koalisjoner av villige», senest mot IS, er alliansesolidaritet i praksis, og vesentlig for sikkerhetsgarantien i Atlanterhavspaktens artikkel 5. Styrkebidrag til skarpe oppdrag - som i Afghanistan og Libya - viser at posisjon og status i NATO også er blitt viktigere.

Dette betyr ikke at Norge er eller bør være ukritisk til NATOs politikk.

Et eksempel er striden om kjernevåpenstrategien og Norges selvpålagte restriksjoner, som base- og atompolitikken. Ulike regjeringer og politikere har også åpent kritisert USAs utenrikspolitikk når den har gått på tvers av hensynet til menneskerettigheter, folkeretten og multilateralt samarbeid, som Irak-krigen i 2003.

Norge fikk svi for tilbaketrekkingen av bidraget i det okkuperte Irak ved at Bushadministrasjonen ble mindre tilgjengelig for politikere og embetsverk. Norge kan nok forvente lignende behandling av Trump-administrasjonen i en tilsvarende situasjon, som med rakettskjoldet.

Norsk forsvar - før og nå. Se lanseringsseminar for Nina Grægers bok om norsk forsvarepolitikk 1990-2015:

I dagens tilspissede strategiske situasjon, er Norges NATO-medlemskap viktigere enn på lenge, men samtidig vanskeligere å manøvrere. Det er usikkert hva Trump-administrasjonen vil bety for NATO. Men uttalelser om at alliansen er avleggs og presidentens manglende utenrikspolitiske erfaring bekymrer. For NATO vil gjennomslagskraften til forsvarsminister Mattis og utenriksminister Tillerson bli viktig.

Russland fremstår som en politisk utfordrer og militær trussel mot NATO og Vesten. Selv om både norske politikere og militære ledere sier at det ikke foreligger noen konkret russisk trussel mot Norge i dag, utelukkes ikke dette på lengre sikt.

Putin-regimet har vist vilje til militær maktbruk og har rustet kraftig opp. Russland ser dessuten norsk deltakelse i rakettskjoldet og de amerikanske marinesoldatene på Værnes som del av NATOs offensive strategi og et brudd på norsk basepolitikk. Og Trump og Putin sår henholdsvis tvil om eller aktivt motarbeider den liberale orden og agenda som har preget internasjonale relasjoner etter 1990. Små stater, som Norge, er særlig tjent med en liberal orden basert på folkeretten, internasjonale normer og sterke internasjonale institusjoner.

Hva betyr den «nye geopolitikken» og maktskiftet i Washington for Norge?

Norge har tradisjonelt søkt sikkerhetspolitisk samarbeid med både EU og NATO. «Vi sier (... ) som Ole Brumm «ja, takk, begge deler», sa daværende utenriksminister Petersen i 2003.

EUs sikkerhets- og forsvarspolitiske rolle er nå høyst usikker, gitt nasjonale strømninger i Europa, trang økonomi i mange land og Brexit.

Norge bør prioritere tøffere og delta der våre bidrag utgjør en forskjell både operasjonelt og sikkerhetspolitisk.

Denne kronikken sto først på trykk i Dagsavisen 31. januar 2017.