Photo: Maialisa, Pixabay - CC0

USA og Europa etter valget

Publisert: 8. nov. 2016

Et fornyet samarbeid mellom USA og Europa er avgjørende for Norge, skriver Ulf Sverdrup i denne kronikken i Dagens Næringsliv.

 Dersom Trump blir USAs president vil forholdet til Europa bli satt på en svært alvorlig prøve. Men også Clinton vil måtte overkomme flere hindre. Hva bør man nå legge vekt på i forholdet mellom USA og Europa?
Det er lett å se mange gode argumenter for en fortsatt sterk transatlantisk allianse.

  • Vi lever i en tid med stor sikkerhetspolitisk uro, ikke minst i forholdet til Russland. USA og Nato er fortsatt avgjørende for Europas sikkerhet, ikke minst for Norge.
  • USA er også Europas viktigste økonomiske partner, selv om Kina blir stadig viktigere.
  • I en verden i stor endring, utgjør de kjernen i den liberale internasjonale orden.

Det er samtidig flere vansker for samarbeidet over Atlanteren.

På begge sider er det en sterk folkelig protest mot globalisering, nasjonalisme og mange ønsker proteksjonisme. Kritikken rammer ekstra hardt fordi den går til det som har vært kjernen i det transatlantiske samarbeidet, nemlig åpne markeder og regional integrasjon. Populisme lar seg også sjeldent forene med solidaritet og forpliktende bindende avtaler.

I en tid der «Trade is toxic» er politikerne blitt mer pessimistiske mot en eventuell TTIP. Etter avtalene med Ukraina og Canada reises det også spørsmål om EU kan være en troverdig forhandlingspartner i internasjonal handel.

Innenfor sikkerhetspolitikken er det tett samarbeid, men det er ikke knirkefritt. USA har lenge ment at Europa må bidra mer til byrdefordelingen. Trump er ikke alene om det. Mange i USA er krigstrøtte og usikre på hvor stort ansvar de skal påta seg internasjonalt.

I de fleste europeiske land er man likevel mest opptatt av å bruke de store pengene på velferd heller enn på sikkerhet. Gjeldstyngede europeiske velferdsstater, med en aldrende befolkning, vil trolig fortsatt ikke kunne møte amerikanske forventninger.

USA og Europa har også ulike langsiktige utenrikspolitiske prioriteringer. For USA er forholdet til Kina og Asia det klart viktigste. Mange i USA er skuffet over at Europa neglisjerer det globale maktskiftet, og kritiserer Europa for manglende strategisk utsyn og refleksjon rundt Europas rolle i verden.

Europa er på sin side primært opptatt av å hindre fragmentering, etter brexit. I den grad Europa har en utenrikspolitikk er den primært rettet mot nærområdene i Øst og Sør. Både Russland og ikke minst utviklingen i Midtøsten og Nord-Afrika representerer store langsiktige politisk og sikkerhetsmessige utfordringer, som vil måtte være hovedprioritet for Europa.

Andelen amerikanere med europeisk bakgrunn i USA er også synkende og mange unge amerikanere ser på Europa som et museum heller enn et dynamisk sted for fremtiden. Et USA som produserer egen olje og gass vil også ha et annet strategisk utsyn. Uavhengig av hvem som blir president kan vi derfor ikke ta et fortsatt sterkt transatlantisk partnerskap for gitt. Kanskje kan de to drive fra hverandre, ikke på grunn av interessekonflikt, men på grunn av ulike prioriteringer og orienteringer. Det vil i så fall være svært krevende, ikke minst for Norge.

For noen uker siden deltok jeg i en diskusjon i regi av Ditchley Foundation om fremtiden til det transatlantiske samarbeidet. Der advarte Henry Kissinger om at etterkrigstidens internasjonale orden er i ferd med å desintegrere. Han kunne ikke minnes en periode med flere samtidige kriser og flere trusler mot fred og stabilitet. Behovet for samarbeid over Atlanteren er stort, men det vil ikke bli lett, advarte han, siden krisene har ulike årsaker og krever skreddersydde løsninger.

Noen elementer i en fremtidsrettet transatlantisk dagsorden bør være:

  • USA og Europa må stå ved sine forpliktelser innenfor sikkerhet- og forsvarspolitikk. Partene må se verdien av interesse- og verdifellesskapet og stille ressurser tilgjengelig.
  • Velgernes bekymring for globalisering og økt ulikhet kan ikke ignoreres. Målet om frihandel bør suppleres med samarbeid om effektiv regulering for miljø og gode standarder. Kanskje er også tiden kommet for mer samarbeid om skatt og skatteunndragelser.
  • Europa må trolig være mer opptatt av Asia, mens USA må prioritere langsiktig utvikling i områdene sør og øst for Europa.
  • Endelig, i en verden i stor forandring kan ingen tro at USA og Europa kan styre alene. Det blir avgjørende at Europa og USA samarbeider mer, også med andre, innenfor internasjonale institusjoner.

For Norge, er det avgjørende at Europa og USA sammen kan løse de strategiske spørsmål i vår tid. Det bør norsk utenrikspolitikk gjenspeile.

Ulf Sverdrup, direktør ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt

Denne kronikken ble publisert i Dagens Næringsliv 7. november 2016.