Bildet viser forsvarsminister Frank Bakke-Jensen, utenriksminister Ine Eriksen Søreide og NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg. Foto: NTB Scanpix

NYE RAMMEBETINGELSER: I ny NUPI Policy brief stiller gjesteforsker Torgeir Larsen tre nøkkelspørsmål norske beslutningstakere må forholde seg til når de skal utarbeide sikkerhet- og forsvarspolitikk i årene fremover. Her er forsvarsminister Frank Bakke-Jensen, utenriksminister Ine Eriksen Søreide og NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg på sikkerhetskonferansen på Leangkollen tidligere i år.

Store utfordringer for norsk sikkerhetspolitikk

Publisert: 23. apr. 2018

- Alle er mer alene nå, også Norge.

Slik oppsummerer gjesteforsker Torgeir Larsen det sikkerhetspolitiske bildet i ny policy brief. Her ser Larsen nærmere på rammene for Norges sikkerhetspolitikk, og svarer på hvilke utfordringer norske beslutningstakere har i vente i årene fremover.

  • Last ned hele policy briefet «Sikkerhetspolitiske rammer i bevegelse» gratis her.

Norge har tjent godt på den herskende verdensordenen. En mer uoversiktlig verden, med endrede eller færre spilleregler, kan slå dårlig ut for oss.

- Svekkede internasjonale institusjoner vil øke usikkerheten for alle, men berører spesielt små stater som Norge. Maktkamp istedenfor bindene spilleregler er et alternativ for de store, ikke for de små, sier Larsen, som er tilknyttet NUPI som seniorrådgiver i prosjektet «Norges sikkerhetspolitiske rammer i en ny tid», og tidligere har vært statssekretær i UD og stabssjef for NATOs generalsekretær.

Han peker på tre hovedtrekk som påvirker betingelsene for sikkerhetspolitikk i Norge i dag:

Vesten mister makt

- Norsk sikkerhet er forankret i Vesten, og Vesten har vært drivende i utviklingen av en rettsbasert verdensorden med FN i spissen. Når makt skyves vekk fra det vestlige fellesskapet, ikke minst til Asia, ser vi at det også påvirker stabiliteten i den verdensordenen vi har kjent siden andre verdenskrig.

Én forklaring på denne maktforskyvningen, ligger i den demografiske sammensetningen i verden. I 1945 utgjorde europeere om lag 22 prosent av verdens befolkning. I dag er andelen 10 prosent, og vil være enda mindre i 2050. Larsen understreker at befolkning ikke er ensbetydende med geopolitisk makt, men at det er en illustrerende faktor, og at indikatorer for økonomisk vekst, innovasjonsevne og militærmakt peker i samme retning.

En annen forklaring ligger i at internasjonale institusjoner er trege til å tilpasse seg endringer i verden. Å reformere institusjoner tar lang tid, ofte med svekket legitimitet og effektivitet som resultat.

En tredje forklaring ligger i svekket tillit til nasjonale institusjoner, spesielt i vestlige demokratier. Som Larsen påpeker, er det vanskelig å se for seg internasjonale institusjoner med høy legitimitet hvis tilliten til nasjonale institusjoner samtidig svekkes, spesielt i de liberale demokratiene som var så viktige i utviklingen av dagens internasjonale institusjoner.

Se også:

USAs lederrolle

- USA er Norges viktigste allierte, og står forholdet på tre bein: Forsvarssamarbeid, politisk samarbeid og økonomisk samkvem, forklarer Larsen.

Bare USA har militær styrke og teknologisk kraft til å komme Norge til unnsetning hvis landet trues, og Europas militære avhengighet av USA er større enn kanskje noen gang siden andre verdenskrig.

Når det gjelder politisk samarbeid, trekker Larsen også her frem demografi som en faktor som er med på å endre USAs forhold til Norge – og Europa:

«USA blir rent demografisk gradvis mindre europeisk, mindre norskamerikansk, mer latinamerikansk og mer asiatisk for hver ny generasjon amerikanere som vokser opp», skriver forfatteren, og peker på at dette påvirker historiske og kulturelle bånd på tvers av Atlanteren.

En annen utfordring ligger i at USA trer tilbake fra ledestjernerollen i internasjonale organisasjoner, og inntar en meravventende og interessebasert rolle som mer tradisjonell stormakt, i historisk forstand.

For Norge er ikke økonomisk samkvem like viktig som de to andre beinene i forholdet til USA. Europeiske markeder er langt viktigere for norsk verdiskapning. Økt proteksjonisme og handelspolitisk konflikt, også mellom USA og EU vil derfor sette Norge i klem.

Les også:

NATO tvinges til å endre seg

NATO er i realiteten Norges forsvar, og er i dag inne i en ny fase, som startet med Russlands Krim-annektering i 2014 og IS’ fremmarsj. På ny er kollektiv sikkerhet hovedprioritet for alliansen, men til forskjell fra den kalde krigen oppleves ikke trusselbildet likt over hele alliansen, sier Larsen.

 Flere medlemmer gjør også situasjonen mer kompleks.

«Spørsmålet er hvordan alliansens felles strukturer og operative beslutningskjeder tåler vekten av økt kompleksitet – om NATO nok en gang evner å tilpasse og videreutvikle alliansens ‘kollektive maskin’», skriver Larsen i policy briefet.

Sett fra Norge, som er så avhengige av NATO, er alliansens fremtid avgjørende.

- Norge opplever i dag ingen overhengende trusler mot norsk suverenitet og sikkerhet. Samtidig er endringene rundt oss så dyptpløyende at vi ikke uten videre kan ta Norges sikkerhetspolitiske rammebetingelser for gitt. «Camerons metode» fra Brexit avstemningen – ikke å forholde seg til muligheten for uønskede utfall og spørsmål før det er for sent – vil derfor være en risikabel strategi også for transatlantisk og norsk sikkerhet, oppsummerer Larsen.