Bildet viser Storbritannias statsminister annonsere sin avgang Foto: Andrew Testa/The New York Times/NTB Scanpix

EXIT CAMERON: De politiske partiene sliter i møte med mistillit og eliteforakt. Mange velger heller å gi sin støtte til nye bevegelser, som er knyttet til enkeltsaker, og kjølvannet av Brexit annonserte David Cameron sin avgang. Hvordan kan vi sikre politisk representasjon? spør Ulf Sverdrup i DN-kronikk.

Kronikk: Politikkens byggeklosser

Publisert: 30. juni 2016

Det er ikke noe særskilt britisk ved de folkelige protestene. Vi finner lignende protester og polarisering i en rekke andre land, skriver NUPI-direktør Ulf Sverdrup i DN-kronikk.

Misnøyen og protestene er heller ikke knyttet til EU alene. Det er særlige utfordringer med EU og overnasjonalitet, men en rekke undersøkelser viser at det også er sterk mistillit mot nasjonale politiske ledere, mot lokalpolitikere og ulike former for eliter.

Vi står heller ikke overfor et særlig europeisk fenomen. Vi kan observere mange av de samme protestbevegelsene og strømningene i mange land, i USA, i Asia, i Sør-Amerika.

Donald Trump har for eksempel mye til felles med protestbevegelsene i Europa.

Elitekritikk, manglende tillit og protest er en global trend og et allment tegn i vår tid. Fenomenet har naturligvis mange årsaker og arter seg også litt ulikt i ulike land.

I noen land er kritikken mot globalisering dominerende, andre steder er det opprør mot korrupsjon og maktmisbruk. Noen steder er protestene først og fremst rettet mot ulikhet og manglende omfordeling, mens migrasjon og konkurranse om arbeidsplasser skaper særlig misnøye andre steder.

Ganske sikkert bidrar også arbeidsløshet, svak økonomisk vekst og teknologisk omstilling til økt usikkerhet og mistillit mot politikere, eliter og styringssystemet.

En stor utfordring er derfor hvordan vi kan sikre bedre politisk representasjon. Kanskje henger den legitimitetskrisen krisen vi nå ser, sammen med de endringene i politiske partier vi har sett de siste tiårene. Politiske partier har nemlig spilt en helt avgjørende rolle i vestlige demokratier: Gjennom partier har velgere blitt hørt. De har fungert som et effektivt bindeledd mellom den enkelte velgers synspunkter og beslutninger.

Politiske partier har også hatt stor betydning i å skape fellesskap, og de har hatt en integrerende og disiplinerende kraft.

Partiene har måttet stå til ansvar overfor velgerne og de har måttet balansere og avveie ulike interesser.

Vi ser nå at oppslutningen om de etablerte brede partiene faller. Mange velger heller å gi sin støtte til nye bevegelser, som ofte er knyttet til enkeltsaker.

I Storbritannia har man Ukip, i Italia «Cinque Stelle», i Spania «Podemos», i Tyskland «Alternativ für Deutschland, og slik kan man fortsette i de fleste land.

Klassestrukturer og sosiale klasser er ikke lengre like bestemmende for partivalg. Lojaliteten til de etablerte partiene er svekket. Velgere skifter også stadig mening og mange bestemmer seg for valg av parti rett før valgdagen, eller på valgdagen.

Antall medlemmer i de tradisjonelle politiske partier faller også.

Campingvognforbundet i Storbritannia har visstnok flere medlemmer enn alle de politiske partiene tilsammen. En studie viste at norske partier hadde mistet mer enn 60 prosent av sine medlemmer siden 1980.

Som politisk verksted er også politiske partier blitt mindre viktig. Blant de få medlemmene som er igjen, er de aller fleste inaktive. Man kan også reise spørsmål om hvor representative de få som er igjen og som arbeider aktivt er.

Den fremragende irske statsviteren Peter Mair utga for noen år siden boken «Ruling the Void» - med undertittelen «uthulingen av vestlig demokrati».

Her viste han hvordan velgerne har trukket seg bort fra partipolitikk. Samtidig viste han hvordan partiene har trukket seg bort fra velgere. Mange partier legger mer vekt på «spin» enn innhold og konsistens. Politikere snakker også ofte om «jeg mener», snarere enn å si «vi», «våre velgere», eller «vårt parti» mener.

Selv om partiene fortsatt består, mente han at partene var blitt så frakoblet fra samfunnet forøvrig, og at de konkurrerte på måter som ikke ga mening til velgerne.

Hans dystre påstand var at partiene ikke var istand til å videreføre demokratiet slik vi kjenner det. Hans konklusjon var derfor at partidemokratiets tidsalder var ferdig.

Dessverre døde Mair for tidlig, men han ville neppe vært overrasket over det som nå spiller seg ut.

Denne kronikken sto først på trykk i Dagens Næringsliv 27. juni 2016.