Bildet viser Vladimir Putin og Angela Merkel Foto: NTB Scanpix

MED RUSSISK BLIKK: Russlands syn på Europa er historisk sett preget av en pendel som svinger mellom orientering mot vesten og nasjonalisme.

Fra samarbeid til konflikt

Publisert: 14. nov. 2016

Russlands syn på Europa er tema i NUPI-forsker Iver Neumanns nye bok. Pendelen svinger mellom oppfatningen av Europa som dekadent og råttent og Europa som noe å strebe etter, ifølge ham.

19. august 1991 rullet panservognene inn på Den røde plass i Moskva. Augustkuppet mislyktes, men ble begynnelsen på slutten for Sovjetunionen. I løpet av årene som gikk fra slutten på imperiet og frem til i dag, skulle det russiske forholdet til Europa gå fra å bære preg av samarbeid til konflikt.

Fremmedfrykt

I dag dominerer en utpreget nasjonalistisk holdning den russiske offentligheten. NUPI-forsker Iver Neumann beskriver en virkelighet kjennetegnet av et skifte fra et vestlig-vennlig ståsted, til et preget av fremmedfrykt.

Neumann er professor i internasjonale relasjoner ved London School of Economics. Like etter Sovjetunionens fall skrev han bok om Russlands syn på Europa. 25 år senere har han gjort samme øvelse. Resultatet er en oppdatert andreutgave av Russia and the idea of Europe (Routledge) og artikkelen Russia’s Europe: 1991-2016: Inferiority to Superiority i novembernummeret av tidsskriftet International Affairs.

Interessert i Russland? Se Russlandskonferansen 2016 og en rekke russlandsseminarer på vår YouTube-kanal.

Svingende pendel

- Kommunismen var en konkurrerende ideologi til kapitalismen. Russerne skulle vise hele verden hvordan fremtiden skulle bli. Så viste det seg at kommunismen ikke dugde til annet enn å komme ut av landbruket og inn i fabrikkene. Dermed ble det kopiering av vesten, vel og merke i byene. Ute på landsbygda er det primitive forhold som før: dårlige veier, lite jobb, mye alkoholisme.

Slik beskriver forfatteren situasjonen i Russland da han skrev første utgave av den aktuelle boken. Nå har derimot pendelen svingt bort fra orienteringen mot vesten.

- Nå har vi fått kapitalismen på plass i byene, i spann med et autoritært politiske regime. Regimet vet utmerket godt at de ikke kan støtte seg på middelklassen i Moskva og St. Petersburg, som vil ha flere rettigheter, mer demokrati og mer vestliggjøring. Derfor har Putin vendt seg til arbeiderne og landsbygda, som er langt mer konservative, forklarer Neumann på spørsmål om hvordan dagens Russland skiller seg fra det han observerte på begynnelsen av 1990-tallet.

Les også: Putins Russland

-En liten fis

Han er forbauset over at Putin ikke synes å ha lært noe av Sovjetunionens fall.

- Uten en mer dynamisk samfunnsmodell, forblir Russland en liten fis økonomisk. Akkurat nå er de i størrelse et sted mellom Canada og Italia, sier han.

Neumann karakteriserer flere russiske framstøt de siste årene som spektakulære kompensasjonstiltak.

- Annektering av Krim, bombing av Aleppo, oppsigelse av kjernefysiske avtaler med USA og militarisering av verdensrommet koster ikke all verden, er populært hjemme og betyr at de virkelige stormaktene, USA og Kina, må følge med på hva Russland gjør. Men på lang sikt er dette suicidalt. USA kan for eksempel bestemme for seg for å gjøre som de gjorde på 1980-tallet, og ruste russerne til fant. Det vil jo ikke koste all verden. Hva gjør et svakt russisk regime da? spør han retorisk.

Les også: Russisk nasjonalisme på frammarsj

Følelsen av storhet

I dag dominerer en utpreget nasjonalistisk holdning den russiske offentligheten.

Hva er årsakene til den russiske holdningen til Europa som vi ser i dag? Og hvorfor er Russland egentlig så opptatt av å være store?

- Her ligger selve dramaet, ja. Det gir hver enkelt russer en følelse av storhet at Russland er stort, ja, jeg vil si at for russere flest kan ikke Russland eksistere som annet enn en stormakt. Vi ser noe av det samme med England – femti år efter at imperiet forsvant, tror de fortsatt de er en stormakt – men i England er i alle fall store deler av eliten såpass i inngrep med tenkning i resten av verden at de forstår at dette ikke stemmer, sier Neumann.

Mindreverdighetskompleks

- I Russland råder det vi kan kalle en ekstrem volontarisme: Dersom vi bare forteller oss selv og andre dette høyt nok og mange nok ganger, er det sant, sier Neumann og utdyper:

- Dermed blir det ikke viktig at det nærmeste Russland har en naturlig alliert, nemlig Ukraina, blir fremmedgjort for minst en generasjon. Det blir ikke viktig at landet har en tiendedel eller så av Kinas befolkning. Det blir ikke viktig at Russland ikke har råd til skikkelig infrastruktur. Alt dette skal kompenseres ved storhet: overlegen historie, overlegen moral, overlegen alt mulig. Det er stakkarslig, men også ekstremt farlig.

Han oppsummerer Russlands relasjon til Europa som et hat-elsk-forhold.

- De vil bli som oss, men de vil også være som før. Dette er spenninger man kan se i én og samme person, ofte til og med i én og samme samtale. Ingen liker jo til de grader å måtte identifisere seg i forhold til andre, så her har vi nok selve roten til russernes mindreverdighetskompleks.

Farlig situasjon

Alle steder der Russland kan markere det de selv ser som storhet for en billig penge, vil de gjøre det, ifølge Neumann.

- Orkestreringen av krigføring i øst-Ukraina er et eksempel. Statlige dopingprogrammer er et annet. Bred folkelig støtte for russiske fotballfans som banket opp tilfeldig publikum under VM. Hackingen av USAs demokratiske parti.

Han forklarer at det som gjør situasjonen farlig, er Russlands manglende evne til å ta innover seg at de selv fremprovoserer vestlige reaksjoner med denne politikken.

- For russere flest er det faktisk vi som er aggressive når vi plasserer soldater i Baltikum og Polen, amerikanske soldater i Norge og så videre. Det slår dem simpelthen ikke at dette er en direkte konsekvens av deres egen politikk. Så jo, dette er en farlig situasjon. Det er aldri lett å håndtere en tidligere stormakt som forsøker å klynge seg en status som den åpenbart ikke lenger har råd til.