Jan Egeland

Jan Egeland er direktør på NUPI. Han er tidligere undergeneralsekretær i FN, der han hadde ansvaret for å koordinere FNs humanitære innsats.

- Jan Egeland -

Artikkelen har stått på trykk i Aftenposten 29. september 2009:

OBAMAS tale i FN var det definitive bevis for at USA er kommet hjem igjen til multilateralt samarbeid. Obama og utenriksminister Hillary Clinton har lagt om amerikansk utenrikspolitikk fra forgjengernes lederskap gjennom alenegang til dagens «lederskap gjennom samarbeid». FN-ansatte i New York, som overvintret de mange lange årene med George W. Bush, klyper seg nå i armen hver dag. –Det er blitt bedre enn under Bill Clinton, sa en gammel FN-kollega om samarbeidet med den nye administrasjonen.

Spørsmålet nå er om den initiativrike multilateralismen Obama vil vende hjem til, fortsatt er hjemme i FN-systemet. Da Sikkerhetsrådet i 2006 skulle utpeke ny generalsekretær, ønsket ikke Bush-administrasjonen en ny, kraftfull Kofi Annan: «Vi ønsker en generalsekretær som er sekretær snarere enn general», sa USAs daværende FN-ambassadør John Bolten. Kinesere og russere brukte andre ord, men mente det samme.

I 2006 forholdt Norden seg forbausende stille om hva slags ledelse dette hjørnet av verden ønsket seg på toppen av FN. Da Bush-administrasjonen og dens allierte hamret løs på Kofi Annan og hans modige linje før og etter Irak-invasjonen, var de nordiske igjen lite synlige, selv om angrepene var i strid med våre interesser og tradisjoner. Det var den svenske Dag Hammarskjöld som utviklet generalsekretærembetet til en selvstendig kraft for fred og demokrati.

De nordiske land gir mer frivillig bidrag til FN enn noen stormakt. Uten bidragene fra vår lille gruppe kollapser store deler av FNs virksomhet. Vi hadde de to første generalsekretærene. Vi har en felles nordisk interesse av å fremme FNs avtaler og binde opp stormaktene i et forpliktende og forutsigbart samarbeid. Vi kan bidra til at FN-ledelsen føler et like sterkt press for å ta nye initiativer i Sri Lanka, Burma, Kongo, Zimbabwe, Darfur og Gaza som motpresset fra maktene som ønsker et passivt og svakt FN.

Norden forsvant som en effektiv og enhetlig aktør i FN da også Sverige og Finland ble EU-medlemmer i 1995. EU er en positiv kraft i FNs langsiktige arbeid, men våre nordiske naboer ser, som alle andre, at Unionen er for langsom, stor, utydelige og splittet til å reagere effektivt i mange politiske kriser. Norge står for svakt alene. Når Obama fra FNs talerstol spør om de andre medlemslandene er beredt til å inngå i et mer aktivt samarbeid i og fra FN, bør det derfor innebære at Norden gjenoppstår i FN.

Kostbar alenegang.

En renessanse for konflikthåndtering gjennom FN kommer også fordi USA har innsett hvor kostbare de vestlige operasjonene i Irak og Afghanistan er blitt. Siden 2001 har USA alene brukt over 915 milliarder dollar (over 5 billioner kroner) i Afghanistan og Irak. De andre NATO-landene har samlet brukt snaut en billion til. Det er mer enn seks ganger de samlede ressursene FN har hatt til disposisjon i over hundre land i det samme tidsrommet. Likevel konkluderer nå USAs kommanderende general i Afghanistan at bare en «ny» strategi og enda større militære styrker kan motvirke en «fiasko» i Afghanistan etter åtte år med krig og statsbygging der USA og NATO har hatt førersetet.

I disse samme åtte årene har FN med sine små ressurser bidratt til fred og fremgang i blant annet Angola, Liberia, Sierra Leone, Elfenbenskysten, Sør Sudan, Burundi, Nord-Uganda, Libanon, Nepal og Øst-Timor. FN er, tross alt, bedre enn sitt rykte.

Nøkkelord: FN