Helge Lurås

Helge Lurås er rådgiver i Avdeling for sikkerhet og konflikthåndtering.

- Helge Lurås -

20. august avholdes første runde av presidentvalget i Afghanistan. 41 kandidater stiller til valg. På tross av at han ennå ikke har beveget seg utenfor Kabul for å drive valgkamp, regnes sittende president Hamid Karzai som favoritt. Ved forrige valg i 2004 var han de vestlige statenes yndling. Relasjonene mellom USA og Karzai har surnet betraktelig siden den gang og rundt årsskiftet gjorde amerikanerne forsøk på å få ham til å trekke sitt kandidatur. De ble imidlertid utmanøvrert av den personen de selv innsatte i 2001. Det er ikke enkelt å fremme nye kandidater i det etnisk splittede landet hvor 70 % av befolkningen ikke kan lese og skrive, fjernsyn knapt eksisterer utenfor Kabul og hvor ryktebørsen er viktigste medium. I tillegg har amerikanernes foretrukne alternativer vært vestliggjorte eksilafghanere uten lokale støttespillere eller gjenkjennelseseffekt. Nå har USA i stor grad resignert til fem nye år med Karzai ved roret.

Det er fristende å kalle demokratiet i Afghanistan for en farse. Kostnadene ved å avholde valget i 2009 beløper seg til ca. 1,8 milliarder norske kroner. Det er nesten 40 % av den afghanske statens totale inntekter for hele året. Den offisielle regelen om at man må la seg avbilde for å kunne registrere seg som velger og få valgkort, har måtte fravikes for 50 % av befolkningen – nemlig kvinnene. Kandidatene må gjenkjennes med symboler på valgseddelen fordi folk ikke kan lese. Betydelige områder av landet kontrolleres reelt sett av Taliban og assorterte grupper som er imot hele valget. Den afghanske valgkommisjonens reklameplakat er et todelt piktogram. På den ene siden, som symboliserer hva som skjer hvis man stemmer, ser man grønne marker, hus, skoler og sykehus som fungerer. På den andre siden – dersom man ikke stemmer – ser man folk med våpen, brennende hus og ødelagte bygninger. Det må da være en fornærmelse mot afghanernes intelligens. De stemte tross alt både i 2004 og 2005, og vet hvilken del av piktogrammet de faktisk endte opp med.

Internasjonale medier har de siste ukene brakt historier om forberedelser til valgfusk i stor skala. Fabrikkerte valgkort skal visstnok florere. Det er kommet flere bekymringsmeldinger fra FNs spesialutsending Kai Eide og andre diplomater. Den utstrakte korrupsjonen som råder i Afghanistan blir ikke lett å holde vekk fra valgprosessen heller. Antallet utenlandske valgobservatører er lite, og ingen av dem våger å oppholde seg utenfor de største byene. Og hvor uavhengige er disse observatørene egentlig så lenge det står 100 000 vestlige soldater i landet? Potensialet for valgfusk er stort. Kanskje er det ikke ‛nødvendig’ for Karzai å jukse, men mistanken vil være der som ulike grupper kan utnytte.

Vestlige diplomater ble på et møte i regi av USAs spesialutsending Richard Holbrooke for noen måneder siden enige om felles språkbruk i forbindelse med valget 20. august. Det velbrukte kravet om at valg skal være ”free and fair” ble i Afghanistans tilfelle byttet ut med uttrykket ”credible, secure and inclusive”. Vesten har få andre muligheter enn å sette leppestift på grisen. Dersom det ikke avholdes valg, blir det åpenbart at myndighetene holdes oppe utelukkende av den utenlandske militære og sivile tilstedeværelsen. Intervensjonen vil framstå som en okkupasjon helt og fullt, noe som vil underbygge Talibans propaganda.

Hamid Karzais jobb har ikke vært enkel. USA prioriterte jakten på al-Qaida i perioden etter 11. september 2001. Derfor allierte de seg med lokale krigsherrer, noe som undergravde sentralmakten, folks rettferdighetssans og enhver liten tendens til forfremmelser og innflytelse basert på ferdigheter og dugelighet som Afghanistan måtte ha hatt igjen etter to tiår med krig. Afghanistans problemer skyldes ikke bare en enkelt person. Karzai hadde få andre valg enn å utnevne disse amerikanske favorittene, hvis eneste kvalifikasjoner var deres våpenmakt og motstand mot Taliban og al-Qaida. Men i andre tilfeller synes han å ha skapt problemene på egenhånd. Store deler av opiumstrafikken blir påstått å være kontrollert av nære allierte av presidenten, inkludert guvernører, politisjefer og hans egen bror.

Den afghanske forfatningen legger stor makt i presidentens og sentralregjeringens hender. Realitetene er imidlertid nokså annerledes. I noen provinser regjerer de nominelt sett sentralutnevnte guvernørene som egenrådige småkonger. Et slikt tilfelle finner vi i Balkh i Nord-Afghanistan, hvor en betydelig del av de norske soldatene befinner seg. Guvernøren, Mohammad Atta (tadsjiker), styrer sitt område nærmest uavhengig av regjeringen i Kabul. Han støtter aktivt presidentkandidat Abdullah Abdullah mot Hamid Karzai. En beslutning fra innenriksministeriet om å avsette 27 sentrale polititjenestemenn i Balkh blir glatt ignorert av guvernøren. Noen frykter at det kan oppstå væpnede konfrontasjoner mellom Attas folk og regjeringen i Kabul etter valget. Konflikten handler om penger, personlige feider og etnisitet.

Tidligere finansminister Ashraf Ghani, den andre av de to noenlunde betydelige utfordrerne til Karzai, påstår at kretsen rundt presidenten bedriver intrigemakeri av nærmest shakespearianske dimensjoner. Avgjørelser fattes på sviktende grunnlag, makt er et resultat av uformelle allianser, og Karzai selv opptrer som en monark og ikke som en ’manager’. Stadige delegasjoner fra provinsene kommer på besøk til presidentpalasset og legger fram sin sak, hvorpå Karzai fatter avgjørelser helt uten å konsultere de relevante ministeriene eller bekymre seg over knappe ressurser eller prioriteringer. Avgjørelsene blir ofte tomme ord.

Karzais utnevnelse av Muhammad Fahim som en av sine to visepresidentkandidater ble forsøkt stoppet fra vestlige diplomater, og har i ettertid blitt bredt kritisert. Fahims menneskerettighetsbrudd skal være omfattende. Men utnevnelsen blir samtidig betraktet som godt politisk håndverk. Fahim er en betydelig skikkelse blant tadsjikene og kan slik sett hente stemmer som ellers ville være vanskelig å tiltrekke for pasjtuneren Karzai. Hazaraen Karim Khalili utgjør Karzais andre visepresidentkandidat, og han har lovet andre lokale krigsherrer og regelrette kriminelle makt og posisjoner i bytte mot støtte i det kommende valget.

Reelt sett har Karzai forsøkt å avgjøre valget før det avholdes. Mye tyder på at han vil lykkes. 20. august blir i så måte et ritual. Men det er et ritual både presidenten i Afghanistan og vesten mener at de trenger.

Artikkelen ble publisert som kronikk i Dagbladet 18. august 2009.

Nøkkelord: valg Afghanistan