Avtaleverket i EU omfatter tusenvis av rettsakter (hhd12_15)X

Rettsakt: I hovedsak omfatter begrepet de to typene EU-lovgivning – direktiver og forordninger . Men også enkeltvedtak og ikke-bindende retningslinjer (ofte kalt soft law ) inngår. EØS-avtalen har dessuten gjennom hele perioden 1992–2011 utviklet seg gjennom løpende tolkning og praksis , som endrer innholdet i forpliktelsene, selv om lovtekstene ikke formelt endres. I samme periode er antallet rettsakter økt fra ca 2000 til nær 8500.

EuroX

Den felles valutaen til 17 (per nov. 2011) av de 27 medlemslandene i EU (Storbritannia, Danmark og Sverige står utenfor). Landene som har kommet med fra og med 2004, har overgangsordninger fram til de skal ta euro i bruk. De 17 eurolandene har til sammen 332 millioner innbyggere.

For at et EU-land kan bli tatt opp i eurosamarbeidet må det oppfylle en rekke kriterier (konvergenskriteriene) bl.a.:

- Lav inflasjon

- Lave offentlige budsjettunderskudd: Maks 3 % av bruttonasjonalprodukt (BNP)

- Lav offentlig gjeld. Maks 60 % av BNP

EØS - Det europeiske økonomiske samarbeidsområdeX

EØS er et økonomisk samarbeid mellom EU-landene og EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein. Gjennom EØS-avtalen som trådte i kraft 1. januar 1994, er EFTA-landene med i EUs indre marked, med unntak for landbruk og fiske.

EU-institusjonene/ EU-organeneX

De sentrale EU-institusjonene er Det europeiske råd (fra 2008, toppmøtet), Ministerrådet (Unionsrådet), Europakommisjonen (av og til kalt EU-kommisjonen), Europaparlamentet og EF-domstolen.

Artikkel i pdf-format med figur over EU-organene (fra før Bulgaria og Romania kom med i 2007)

Bruttonasjonalprodukt (BNP)X

Den samlede verdiskapningen i et land - den totale mengden av varer og tjenester som blir skapt i et land i løpet av et år. Etter som prisnivået ofte varierer fra land til land, trekkes ofte også kjøpekraftjusterte mål (ppp - Purchasing Power Parities) inn i sammenlikninger mellom land.

Det indre marked i EU (hhd12_15)X

Det indre marked i EU − et felles og grenseløst marked uten hindringer for den frie bevegelse av varer, personer, tjenester og kapital (gjerne omtalt som «de fire friheter »). Opprettet i 1992. Samtidig er det et marked med like konkurranseregler. Mye av målet med det indre markedet var å bidra til vekst i EU for å stå sterkere i konkurransen med bl.a. USA og Japan.

IntegrasjonX

Endringsprosess der forskjellige deler, for eksempel land, går sammen i en større enhet og der forskjellene mellom delene gradvis kan bli utvisket. Integrasjonens mål kan være å skape større økonomisk og annet samkvem mellom delene, mer politisk fellesskap og/eller bedre sosial sammenheng i et system.

Det større samkvemmet kan også ses på som et uttrykk for at statene er forskjellige og dermed utfyller/ kompletterer hverandre. I internasjonal politikk tenkes det som oftest på stater, men begrepet kan også brukes på andre og mindre systemer, f.eks. gruppe.

Avtaleverket i EU omfatter tusenvis av rettsakter (hhd12_15)X

Rettsakt: I hovedsak omfatter begrepet de to typene EU-lovgivning – direktiver og forordninger . Men også enkeltvedtak og ikke-bindende retningslinjer (ofte kalt soft law ) inngår. EØS-avtalen har dessuten gjennom hele perioden 1992–2011 utviklet seg gjennom løpende tolkning og praksis , som endrer innholdet i forpliktelsene, selv om lovtekstene ikke formelt endres. I samme periode er antallet rettsakter økt fra ca 2000 til nær 8500.

Indre markedX

Med indre marked menes gjerne EUs indre marked. Her har EU-markedet blitt (1.1.1993) hjemmemarked for alle EU-landene (2011: ca 500 mill. innbyggere). EUs indre marked innebærer derfor mer integrasjon enn en tollunion og især et frihandelsområde. Disse omfatter bare varer.

I det indre markedet er det fri bevegelse for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft – de fire friheter . Dessuten er det et marked der konkurranssereglene skal være like . Mye av målet med det indre markedet var å bidra til vekst i EU for å stå sterkere i konkurransen med bl.a. USA og Japan.

Reservasjonsretten i EØS (hhd12_15)X

Når nye EU-rettsakter skal tas inn i EØS-avtalen, skjer det ved enstemmig vedtak i EØS. Det betyr at Norge (og de to andre EFTA-statene) må stemme for og samtykke hver gang en ny EU-rettsakt skal inn i EØS.

Man kan i prinsippet la være å stemme for, og da vil rettsakten ikke bli del av EØS (men den kan ikke stanses i EU-landene). Det er dette som gjerne kalles «reservasjonsretten » (vetoretten). Varsel om reservasjon utløser en forhandlingsprosess. Selv om EFTA-statene formelt står fri til å reservere seg mot nye rettsakter, vil det gå ut over prinsippet om ensartet utvikling, og vil som hovedregel føre til at den berørte delen av avtalen settes ut av kraft.

Ikke-EØS-saker: Heller ikke her har Norge formelt overført lovgivningskompetanse og må derfor eksplisitt stemme for en hver ny rettsakt. På sammen måte som i EØS kan Norge formelt nekte å slutte seg til, men her det ingen «reservasjonsrett». I stedet er det en «giljotinklausul ». Dersom Norge sier nei til en ny rettsakt, ryker hele avtalen for vår del.

Per 0102.2012 har samtlige EFTA-stater akseptert samtlige av de 6462 nye rettsaktene. Bare i 17 av dem har det for alvor vært politisk debatt om reservasjon, men uten at det har munnet ut i bruk av reservasjonsretten.
Utdrag fra Europautredningen