Sju av verdens ti raskest voksende økonomier  det siste tiåret ligger i Afrika. Fra 2000 til 2008 vokste bruttonasjonalproduktet (BNP) på kontinentet med 4,9 prosent per år − mer enn dobbelt så hurtig som på 1980- og 1990-tallet. Selv om veksten i Kina, India og Brasil i stor grad dominerer mediebildet i Vesten, var det Angola som opplevde de høyeste veksttallene i denne perioden − 11 prosent årlig vekst. Veksten var høy også i andre afrikanske land så forskjellige som Etiopia, Ghana, Sør-Afrika, Botswana, Namibia og Marokko.

Den høye veksten i Afrika er ikke et resultat av at noen få land drar opp snittet, eller at olje og mineraler driver vekst. Nesten alle landene har solid vekst , også de som ikke har olje eller andre sentrale ressurser.

Fagfolk i Det internasjonale pengefondet  (IMF) og rådgivningsselskapet McKinsey Global Institute virker ganske overbevist om at pilene vil fortsette å peke oppover. Når de forklarer veksten, peker de på høye råvarepriser,  kinesiske investeringer,  men også en sunnere økonomi  i mange land. IMF, som er kjent for å være veldig kritisk til de fleste lands styresett, virker nesten begeistret over endringene i den økonomiske politikken i Afrika.

De aller fleste landene har kontroll på inflasjonen, og mange har vedtatt ganske ambisiøs næringspolitikk. En raskt voksende middelklasse gir økt vekst i etterspørselen og dermed flere jobber. Forbrukermarkedet vokser faktisk 2−3 ganger raskere i Afrika enn i OECD-landene .  Afrika har også kommet relativt raskt og bra ut av finanskrisen, bedre enn andre regioner.

Det er selvsagt forskjeller mellom land – også mellom afrikanske land. Oljelandene skiller seg ut ved å ha mye vekst, men det er  et «smalt» og derfor usikkert grunnlag for vekst. Dessuten har vi de såkalte sårbare stater (fragile states) , som har veldig dårlig styresett og indre konflikter. Vi regner ca. 12 land som «sårbare», litt avhengig av definisjon. Men selv de fleste av disse landene opplever vekst.

< Forrige side | Neste side >