I likhet med individer vil en stat ønske å fordele inntekt og utgifter over tid. Norge var avhengig av å få lånt midler utenlands da vi utviklet oljesektoren vår på 1970-tallet. Etter hvert som oljeinntektene strømmet inn, har vi gått fra å være låntakere til å være en stor långiver gjennom oljefondet. Å ha stor gjeld kan være fornuftig, dersom utsiktene til framtidige inntekter er gode.

For eksempel vil mange framvoksende økonomier som befinner seg i startgropen i industrialiseringen, kjennetegnes av høy vekst. Dermed kan de ta opp gjeld, for deretter å «vokse seg ut» av den. Har et land i tillegg sterke institusjoner, med god evne til å drive inn skatteinntekter, bidrar dette til øke deres evne til å betjene gjelden.

… men farlig om «snøballeffekten» blir satt i gang
Om vekstutsiktene er svake og rentenivået høyt, kan gjeldsbyrden bli svært tung å bære. I verste fall kan gjeldsveksten komme ut av kontroll.

Utviklingen i et lands statsgjeld, målt som andel av bruttonasjonalproduktet (BNP), avhenger av to faktorer:

• Nye gjeldsopptak.  Om offentlige utgifter overstiger inntektene, blir det underskudd på budsjettet (primærbalansen blir negativ). Disse må finansieres med nye gjeldsopptak.
• «Snøballeffekten».  Om renten er høyere enn den økonomiske veksten, vil gjeld som andel av BNP vokse, selv uten  nye gjeldsopptak. Jo større gjeld man har fra før, jo mer stiger gjelden.

Kommer snøballeffekten i gang, er det nødvendig å sette i gang omfattende sparetiltak for å unngå at gjelden vokser ukontrollert og blir umulig å håndtere. Ved å kutte utgifter og øke skatteinntektene, for å få betydelige overskudd på offentlige budsjetter, kan gjeldsnivået igjen bli stabilisert.

< Forrige side | Neste side >