Fakta 3: «Securitization» – verdipapirisering (hhd09-8og9)X

Dersom en bank eller finansinstitusjon låner ut til mange låntakere, f.eks. til et nabolag i Pittsburgh, Pennsylvania, så vil tilbakebetalingsprosenten på lånene deres avhenge svært sterkt av hvordan det går med økonomien i akkurat det området. For å redusere risikoen som en finansinstitusjon sto ovenfor, og på den måten bli i stand til å låne ut mer penger til gunstigere betingelser for kundene, så satte man sammen lån til et verdipapir – såkalt securitization – og solgte dette videre.
Investorer kunne da kjøpe verdipapirer som var satt sammen av lån fra forskjellige deler av landet. Fordi avkastningen på disse ikke ville avhenge av økonomiske forhold som var svært stedbundne til f.eks. Pittsburgh, ville den samlede risikoen være lavere. Verdipapirer som var satt sammen av bare boliglån, ble gjerne kalt « mortage backed securities ».

Fakta 1: Hvem tar risikoen? (hhd09-8og9)X

Til forskjell fra Norge er det i USA bankene som sitter med risikoen ved utlån. Om en låntaker ikke klarer å betjene gjelden, må tvangsselge og gå fra sitt hus, er det banken som tar over eiendommen. Låntakeren blir kvitt gjelden idet han flytter ut (men taper sine verdier og kan da ikke ta opp nytt huslån på flere år). I Norge hefter gjelden ved låntakeren hele tiden; hun blir ikke kvitt gjelden ved å flytte ut. Men hun taper heller ikke alle sine penger såfremt eiendommen ikke er sterkt belånt eller selges svært billig.

Fakta 1b: Se finanskrisen «nedenfra-og-opp» (hhd09-8og9)X

Én svært viktig lærdom fra denne finanskrisen er at vi ikke kan forstå problemet ved å analysere det «ovenfra-og-ned». Det er mulig at det har vært noen av de samme underliggende forhold som har bidratt både til den finansielle krisen vi er inne i nå og til USAs underskudd på handelsbalansen. Som vi påpekte har underskuddet på handelsbalansen, budsjettunderskuddet eller statsgjelden i USA antakelig også gjort USA i dårligere stand til å møte krisen da den inntraff. Det er imidlertid lite som tyder på at krisen ble utløst av noen av disse overordnete størrelsene.

For å bedre forstå hva som har skjedd må vi i stedet tilnærme oss problemet «nedenfra-og-opp» og forsøke å forstå hva som er forskjellig med de internasjonale finansmarkedene i dag sammenliknet med tidligere, hvorfor finansinstitusjoner både nå og tidligere er fundamentalt ustabile og basert på tillit, og hva som kan bli konsekvensene av at tilliten nå synes å være borte.

Fakta 4: «Subprime-lån» (hhd09-8og9)X

«Subprime-lån» er et finansuttrykk for kreditt til låntakere som blir ansett som «under prima» (lav inntekt, ingen jobb …). De har større sannsynlighet enn andre for å misligholde lånene sine. «Subprime» omfatter både boliglån, billån og kredittkortlån.

Omfanget av subprime-lån utviklet seg raskt da det stadig hetere boligmarkedet utover på 1990- og 2000-tallet førte til stor etterspørsel etter lån også fra mindre prima kunder. Mange finansinstitusjoner gikk inn i dette markedet da rentene var lave og amerikanske myndigheter lempet på regelverket. Utlånerne (og låntakerne) tenkte at i et oppadstigende boligmarked ville også subprime-låntakere klare å betale for seg.

Når fast og svært lav rente etter de første årene ble erstattet med flytende og vesentlig høyere rente, fikk mange låntakere problemer. I tredje kvartal 2007 utgjorde subprime-lån om lag 13 % av utestående boliggjeld i USA og hele 55 % av tvangssalgene.

Tradisjonelt har banker gitt lån og selv blitt sittende med risikoen. «Securitization» betydde at lånene ble solgt videre og risikoen overført til investorer. Den delen av subprime-lån som ble solgt videre som verdipapirer, var 54 % i 2001 og 75 % i 2006.

Fakta 5: Bank- og finansinstitusjoner: basert på tillit (hhd09-8og9)X

Alle banker og finansinstitusjoner er i grunnleggende forstand ustabile og samtidig basert på tillit . Gigantinstitusjoner som Citibank og vår lokale sparebank har dette til felles. Grunnen til ustabiliteten er at utlånene blir betalt tilbake over mange år, mens innskyterne har mulighet til å ta ut pengene sine nærmest umiddelbart.

Banker og andre finansinstitusjoner er mellomledd mellom innskytere, som foretrekker å sette penger på konti hvor de kan ta dem ut når de ønsker, og låntakere, som foretrekker lån som tilbakebetales over mange år.

I normale tider forventer banken at bare en liten brøkdel av all den kapitalen den forvalter, vil bli trukket ut – selv om alle innskytere har rett til å ta ut sitt innskudd når som helst. Dermed kan en bank utstede lån med en lang tidshorisont. Innenfor en kort periode trenger den bare relativt små mengder kontanter på hånden til å betale noen innskytere som vil ta ut penger.

I mer unormale tider derimot: Hvis alle innskytere mister tilliten til sin bank og forsøker å ta ut pengene fra kontoene sine samtidig – såkalte «bank runs» – vil en bank raskt gå tom for penger og lenge før den er i stand til å betale alle innskytere. Banken vil gå konkurs. Selv veldrevne banker er sårbare i slike situasjoner. Da betyr det lite om bankenes langsiktige lån trolig vil vise seg lønnsomme. Hvis mange nok innskytere forventer (jf. psykologi) at andre innskytere vil ta ut pengene sine, er det eneste fornuftige å løpe til banken for å være først i køen av dem som ønsker å trekke ut sine penger.

Dersom staten garanterer for at en bank alltid vil ha kontanter som den kan betale ut, vil folk alltid ha tillit til banken og bank runs vil knapt kunne oppstå. Dersom staten garanterer for bankene, reiser det et annet problem med såkalt « atferdsrisiko », nemlig at ledelsen i bankene kan ønske å gå inn i mye mer risikable prosjekter enn de ellers ville. Tanken vil være: «Staten redder oss til syvende og sist.» Dagens bankregulering er derfor en avveining mellom disse forholdene: sikre finansiell stabilitet uten å gi ledelsen i bankene gale insentiver.

En finansiell ustabilitet finner vi også i det såkalte interbankmarkedet . Der låner banker til og fra hverandre hele tiden, både nasjonalt og internasjonalt. Slik flettes også bankene sammen i et globalt finansnettverk. I de siste månedene er bankene blitt usikre på hverandres soliditet, og dette markedet skrumpet sterkt inn.

Føderasjon X

En stat som er sammensatt av relativt selvstendige politiske enheter (oftest delstater) og hvor myndighetsfordelingen mellom sentralstaten og disse enhetene er fastlagt i Grunnloven. USA og Tyskland er eksempler på føderasjoner.

Fakta 2: Om derivater (hhd09-8og9)X

Derivater er et verdipapir der prisen er avledet av underliggende faktorer som valutakurs, råvare, været osv. En bonde i Midtvesten kan i mars ønske å sikre seg ved å kjøpe retten til å selge avlingen sin til en investor og da til en forhåndsbestemt pris. Bonde og investor inngår en kontrakt, nærmest et veddemål om været fram til september og størrelsen på avlingen.
Dersom prisen på et tonn hvete i september overstiger den forhåndsbestemte prisen tilfaller gevinsten investoren (og bonden har tapt penger). Blir den faktiske markedsprisen i september lavere, har investoren tapt penger og bonden kan puste lettet ut. Han kan være glad for at han hadde kjøpt forsikring mot den usikkerheten som været og verdensmarkedsprisene er. Mellom mars og september kan den opprinnelige avtalen ha blitt solgt videre flere ganger.

En kortversjon: Derivative - A financial instrument whose performance is linked to a specific security, index or financial instrument. Typically, derivatives are used to transfer risk or negotiate the future sale or delivery of an investment. Derivative instruments come in four basic forms: forward contracts, futures contracts, swaps and options.
Kilde: www.hedgeco.net/hedgeducation/hedge-fund-articles/123/