Grunnloven ble vedtatt i 2004. Den innebar – i det minste på papiret – et svært sentralisert system med stor makt til presidenten. Samme år ble det avholdt demokratisk valg på president for første gang i Afghanistans historie, og Hamid Karzai ble valgt for en periode på fem år. Året etter ble det avholdt parlamentsvalg. Oppslutningen om det første valget ble regnet som god, men allerede året etter sank oppslutningen.

 

Misnøyen med de ledende maktpersonene og med det internasjonale nærværet var tiltakende. Folkets forventninger om fred og mer velstand hadde ikke blitt innfridd. Historisk utbredte tendenser som korrupsjon, nepotisme (favorisering av venner og egen familie), vanstyre og politibrutalitet fortsatte uforminsket og undergravde oppslutningen om både den afghanske regjeringen og de internasjonale sivile og militære aktørene.

 

Sikkerhetssituasjonen forverret seg også fra 2005 og utover. Taliban og forskjellige lokale grupper som sto i opposisjon til myndighetene og det internasjonale nærværet, ble stadig mer aktive. USA var distrahert av den kritiske situasjonen i Irak, men også i Afghanistan gikk det altså fra vondt til verre. I de pasjtunske områdene i sør og øst ble det stadig vanskeligere for myndigheter og NGO er å operere.

 

Nær 2000 sivile mistet livet i 2008, en tredel av disse som følge av aksjoner fra de internasjonale militære styrkene. Flere tusen talibanere ble drept hvert år, men nye kom til. Kritikken mot det internasjonale nærværet og dets metoder økte gradvis både i og utenfor Afghanistan. Spesielt rettet kritikken seg mot utstrakt bruk av luftmakt (bomber) og fornedrende og voldelige husransakelser.

< Forrige side | Neste side >