Hjelp oss å gjøre siden kjent – tips en bekjent:
Brobygging
Etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001 ønsket Nobelkomiteen å bygge bro mellom Vesten og den islamske verden. Den iranske menneskerettighetsaktivisten Shirin Ebadi (2003), den egyptiske generalsekretæren for Det internasjonale atomenergibyrået (2005) Muhammad El Baradei og «mikrokredittens far» Muhammad Yunus fra Bangladesh var alle vestorienterte muslimer opptatt av dialog og samarbeid.
Fredsprisens styrke
En hovedårsak til at Nobels fredspris har opparbeidet seg så stor internasjonal anseelse henger sammen med at den tilhører en familie av andre nobelpriser som blir delt ut av svenske institusjoner (de andre prisene: fysikk, kjemi, medisin og litteratur). De har alle høy prestisje. I tillegg har Nobelkomiteen utvidet fredsbegrepet i takt med den internasjonale utviklingen og har i hovedsak gjort kloke valg. Det økende fokuset på menneskerettigheter er ett eksempel på denne utviklingen. Et annet finner vi i tildelingen til Muhammad Yunus. I begrunnelsen for den legger komiteen vekt på fattigdomsbekjempelse som konfliktdempende og fredsfremmende: «Varig fred kan ikkje skapast utan at store folkegrupper finn vegar til å bryta ut av fattigdom.» Kvinnerettingen bak denne tildelingen (mikrokreditt til kvinner) er en annen side ved et utvidet fredsbegrep.
Videre har innslaget av stadig flere prisvinnere fra andre verdensdeler enn Europa har gitt prisen en tydeligere global karakter. Fordi flere priser har vært kontroversielle og har provosert udemokratiske makthavere, har oppmerksomheten fra media steget; en interesse som er blitt holdt ved like av god markedsføring. Utover i 1990-årene har særlig Nobels fredspriskonsert betydd mye for å befeste prisens internasjonale posisjon.
I årene som kommer, vil fredsprisens omdømme være avhengig av om Nobelkomiteen makter å finne fram til nye kategorier av vinnere som blir akseptert i vide kretser. Kanskje er det på tide at Stortinget velger medlemmer av Nobelkomiteen som ikke er norske? Det kan tilføre komiteen nye perspektiver og impulser og være med å forhindre at den blir oppfattet som et redskap for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.