I 1978 satte Kinas leder Deng Xiaoping i gang en rekke reformer. Formålet var å endre Kinas økonomi og det kinesiske samfunnet, men uten at det politiske systemet ble forandret. Omfanget av statlig styring og statlig eierskap ble redusert i de fleste sektorer , og den økonomiske friheten ble gradvis økt . Ett sentralt element var duiwai kaifang – « åpning mot utsiden ». Kina skulle gradvis integreres i den internasjonale økonomien. Etter at reformene ble innført, har Kina hatt en økonomisk vekst som har vært nærmest uten sidestykke i historien.

Et vanlig mål på levestandard er bruttonasjonalprodukt per capita (verdiskapning per hode=innbygger). BNP per capita  viser verdien av det som produseres i landet, fordelt på antall innbyggere. Før reformene hang Kina etter andre land når det gjaldt å forbedre levestandarden – BNP per innbygger i Kina var bare en femdel av verdensgjennomsnittet og lavere enn på slutten av 1950-tallet. Fra slutten av 1970-tallet har den økonomiske veksten stort sett vært fra åtte til ti prosent hvert år – langt høyere enn i andre land (se figur 1).  Det betyr at inntektsnivået, altså hvor mye penger en «gjennomsnittskineser» kan bruke på mat, bolig og andre varer og tjenester, ble doblet omtrent hvert syvende år.

 

Økningen i levestandarden har gått hånd i hånd med forbedringer på andre områder. Store deler av befolkningen er løftet ut av fattigdom, barnedødeligheten har gått ned, levealderen har økt, flere kan lese og skrive og utdanningsnivået er kraftig forbedret. BNP per capita er et mål på velstand som bare fanger opp den økonomiske siden av dagliglivet. UNDP (United Nations Development Programme) – FNs utviklingsprogram – har derfor konstruert en annen indikator – HDI (Human Development Index)  – som kan ses på som et mål på velferd.

Tanken bak HDI er at menneskers velferd, i tillegg til «en akseptabel levestandard», påvirkes av kunnskap og mulighetene for «et langt og sunt liv». «Kunnskap» beregnes med utgangspunkt i lese- og skrivekyndighet og deltakingsraten i skolen (utdanningslengde og andelen av et årskull som får utdanning). «Et langt og sunt liv» bestemmes av forventet levealder. «En akseptabel levestandard» beregnes med utgangspunkt i BNP per innbygger.

 

HDI har fått mye oppmerksomhet i Norge, spesielt siden vi de siste årene har ligget på toppen av rankingen. Kina lå i den siste oversikten på en 81. plass, med samme poengsum som Armenia, og med Peru like under. Det er imidlertid ett vesentlig problem med HDI – og som vi også støter på når vi brukerbegreper som «BNP per innbygger». Problemet er at «gjennomsnittsinnbyggeren» ikke finnes. I Kina har den kraftige økonomiske veksten falt sammen med økte forskjeller mellom fattige og rike . Selv om de fattige kineserne er blitt rikere, er de ikke blitt så mye rikere som veksten i gjennomsnittsinntekt skulle tilsi. Når det dessuten er store regionale forskjeller i forventet levealder, lese- og skrivekyndighet og utdanning, er det grunn til å være forsiktig med bruken av HDI på store land som Kina.

 

 Figur 2  viser hvordan de ulike provinsene i Kina ville plassert seg på HDI-rangeringen om de hadde vært egne stater, og ikke deler av en større stat. Forskjellen mellom Shanghai – som har høyest velferd – og Tibet er påfallende. I tillegg ligger bybefolkningen generelt høyere enn befolkningen på landsbygda, både når det gjelder inntekt, kunnskap og levealder. «Livskvaliteten» for bybefolkningen i Shanghai ligger på samme nivå som for innbyggerne i Hellas, mens folk på landsbygda i Tibet har lavere velferdsnivå enn i India og Botswana. Shanghaibeboerne ville nesten bare ha de rike OECD-landene foran seg på listen over velferdsnivået, mens Tibet i stor grad bare ville ha de fattige afrikanske landene bak seg.

Forskjellen i HDI mellom Kinas provinser illustrerer en viktig utfordring for myndighetene; hele landets befolkning må få mulighet til å ta del i forbedringene i inntekt og andre viktige indikatorer. Til nå har utviklingen i stor grad vært begrenset til enkelte dynamiske regioner langs kysten. Fortsatt arbeider nærmere halvparten av alle sysselsatte kinesere i jordbruket, selv om denne sektoren kun utgjør drøye tolv prosent av verdiskapningen. Regulering av flytting internt i Kina, det såkalte «hukou»-systemet , begrenser kinesiske bønders muligheter til å ta seg bedre betalte jobber i fabrikkene i de hurtigvoksende kystprovinsene. Samtidig er det i disse provinsene mye av det kinesiske vekstmirakelet skapes – det er stort sett her de kinesiske varene som vi ser i norske butikker, blir produsert.

 

< Forrige side | Neste side >