Skip to main content

Tips

Hjelp oss å gjøre siden kjent – tips en bekjent:

Ansvar for å beskytte?

DEL 5: Når, hvor og hvordan?

Kommisjonen bak Responsibility to Protect  skisserer seks kriterier som bør legges til grunn for militær intervensjon:

 1. Rettferdig sak:  
 Militær intervensjon kan bare rettferdiggjøres etter at det er gjort alvorlig og ubotelig skade på mennesker, eller det må være umiddelbart sannsynlig at dette vil skje. Følgende eksempler gis: omfattende tap av menneskeliv, som enten er et resultat av bevisst statshandling, statlig forsømmelse eller manglende evne til å handle. Det kan også være riktig med militær inngripen ved statssammenbrudd eller omfattende etnisk rensing ved drap, tvangsforvisning, terrorhandlinger eller voldtekt.
 

 2. Rett intervensjon/edelt motiv:  
 Hovedhensikten med intervensjon må være å stoppe eller avverge menneskelig lidelse – uansett hvilke andre motiver som intervenerende stater måtte ha.
 

 3. Siste utvei:  
 Militær intervensjon kan bare skje etter at enhver ikke-militær mulighet for å løse krisen fredelig er blitt forsøkt.
 

 4. Forholdsmessige midler:  
 Omfang, varighet og intensitet i en militær intervensjon bør være minst mulig for å sikre målet om å beskytte mennesker.
 

 5. Gode utsikter:  
 Det må være en rimelig mulighet for å lykkes med å stoppe eller avverge lidelsene som har rettferdiggjort intervensjon. Det må være sannsynlig at en internasjonal inngripen ikke gjør vondt verre.
 

 6. Rett myndighet:  
 FNs sikkerhetsråd er det mest egnete organ til å autorisere militær intervensjon for å beskytte mennesker. Oppgaven er ikke å finne alternativer til rådet som en kilde til autoritet, men å få Sikkerhetsrådet til å fungere bedre enn det har gjort.
 

Under verdenstoppmøtet i FN i 2005 – tidenes største samling av statsledere – ble FNs medlemsland i (Generalforsamlingen) enige om å støtte prinsippet om ansvar for å beskytte. Også sikkerhetsrådet ga sin tilslutning gjennom resolusjonen Beskyttelse av sivile i væpnete konflikter  i april 2006 (1674). Dermed er prinsippet nå et akseptert grunnlag for internasjonal håndtering av konflikt og grove brudd på menneskers rettigheter.