I årene etter 1945 ble det etablert flere regler og internasjonale avtaler for å begrense hva myndigheter kunne gjøre mot sine innbyggere. Kanskje mest kjent av disse er menneskerettighetserklæringen av 1948, som knesetter «like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten ». Et annet viktig eksempel er Folkemordskonvensjonen som ble etablert samme år og som trådte i kraft i 1952. Denne konvensjonen understreker at grove og systematiske brudd på menneskerettighetene ikke får finne sted i ly av ikke- innblandingsprinsippet.

Til tross for dette har FN ofte ikke maktet å gripe inn tidlig nok eller med et bredt nok mandat for å forhindre slike overgrep. Folkemordet i Rwanda i 1994 og massakrene i Srebrenica (Bosnia) i 1995 er noen eksempler. Særlig etter disse krisene tok mange til orde for at omfattende humanitære lidelser i mye større grad måtte kunne føre til og rettferdiggjøre (legitimere) intervensjon. NATOs intervensjon i Kosovo i 1999 var her et vendepunkt fordi NATO-landene intervenerte uten FN-mandat. I Kosovo var verken selvforsvar eller trussel mot verdensfreden de mest sentrale argumentene for inngripen. NATOs daværende generalsekretær, Javier Solana, fokuserte isteden på behovet for å «stoppe volden og hindre ytterligere humanitær katastrofe».

< Forrige side | Neste side >